Transformers: The Last Knight er regissør Michael Bays femte film i serien basert på leketøy-produsenten Hasbros robotfigurer. Og det er åpenbart at dette er ren lek for Bay, en filmskaper som ikke bryr seg om subtile nyanser.
Han brauter seg frem gjennom en overlesset historie med det han har til rådighet av effekter, mens skuespillere både med og uten meritter utgjør et slags persongalleri. Denne filmen er på ingen måte et dramatisk høydepunkt, men oppfyller kinogjengeres behov for eksplosive inntrykk på både lyd- og bildefronten.
Transformers: The Last Knight er to og en halv time med visuelt lekker robotaction, der det er best om man ikke tenker så mye over det man ser.
Anmeldelse: All Eyez On Me er et skuffende Tupac-portrett
Vi får et gjensyn med Cade Yeager (Mark Wahlberg) som vi først så i forrige film, Transformers: Age of Extinction. Nå blir han utpekt til den siste ridderen av en hemmelig orden som i flere århundrer har beskyttet Merlins stav.
Nå må han forsøke å finne staven sammen med Sir Edmund Burton (Anthony Hopkins) og Merlins siste etterkommer, Oxford-professoren Vivian (Laura Haddock). Den slemme gudinnen Quintessa har nemlig fått den gode roboten Optimus Prime over på sin side på den ødelagte planeten Cybertron, og setter kursen mot jorda på jakt etter den samme staven.
Langt over toppen
Historien er altså det rene våset, noe Michael Bay selvsagt er fullt klar over. Transformers-filmene skal på ingen måte tas seriøst, og har en lettbent holdning til fortellerteknikk som gjør at ting sklir ut i alle retninger.
Når filmen innledes med Kong Arthur, Lancelot, Merlin og Transformers, forstår man at en alt-er-lov-holdning gjennomsyrer Bays tilnærming til dette universet. Senere tar flere figurer noen helt merkelige og tilsynelatende umotiverte avgjørelser, samtidig som det avdekkes hemmeligheter om jorda som det er lite troverdig at ingen har oppdaget før.
Ja, det er tullete, men samtidig er hele filmen såpass langt over toppen at det egentlig ikke betyr noe.
Anmeldelse: Siste kveld med jentene er en forglemmelig komedie
Også skuespillerne ser ut til å forstå hva de er med på, enten det er Mark Wahlbergs likegyldige heltefigur, Anthony Hopkins som distingvert jarl eller Laura Haddock som filmens Megan Fox-kloning (den typen Michael Bay alltid må ha én av i alle sine filmer).
Her gjelder det å spille med store fakter og en nonchalant avlevering av manuskriptets tåpelige dialog. Forsøk på humor treffer og bommer vekselsvis, og det er åpenbart at Michael Bay ikke er et stort komitalent.
Det han imidlertid ER god på, er å ta i bruk en sømløs miks av digitale og praktiske effekter i store kvanta. Robotene braker sammen i enorme slag, der de menneskelige figurene mottar mye mer bank enn det er troverdig at de skal overleve, men det gir actionscenene en energisk wow-faktor som er vanskelig å fornekte.
Stor og dum
Transformers: The Last Knight er filmet i IMAX-formatet, som gir noen uheldige bivirkninger i en vanlig kinosal. Formatet endres til stadighet gjennom hele filmen, og er en visuell forstyrrelse som det egentlig er utrolig at Michael Bay vil utsette kinogjengerne for. Det fungerer kanskje i en IMAX-sal, men ser rart ut på vanlig kino.
Lyden er det imidlertid ingenting i veien med. Den tordner og skraller gjennom det hele, blant annet med Steve Jablonskys nesten latterlig episke filmmusikk, som det faktisk blir gjort noe morsomt med underveis.
Anmeldelse: Prinsesse Mononoke er en kompromissløs animasjonsfilm
Transformers: The Last Knight skal visstnok være den siste med Michael Bay på regi og Mark Wahlberg i hovedrollen. Det kan være greit å la nye krefter ta denne serien i en ny og frisk retning når neste film kommer i 2019.
Årets utgave er som de tidligere i serien, en stor og dum effektfilm der man nesten må være Transformers-tilhenger fra før for å føle noe mer engasjerende enn å bli lett underholdt.
Det er uansett lite trolig at noen snubler inn på en film som Transformers: The Last Knight uten å vite sånn cirka hva som er i vente. Forventningene blir innfridd, så lenge de ikke er særlig høye.
