Whitney Houstons skjebne føyer seg inn i rekken av amerikanske stjernetragedier. Dokumentarfilmen Whitney: Can I Be Me forteller smertelig åpent om popstjernas vei mot berømmelsens tinder, og hennes triste fall.
Selve filmen har et ganske tradisjonelt og lite oppsiktsvekkende formspråk. Regissørene Nick Broomfield og Rudi Dolezal tar i bruk vanlige og litt kjedelige grep for å fortelle historien.
Det filmen vinner på, er en ærlig skildring av forholdene rundt Whitney Houstons karriere, som kanskje bidro til å sende henne til en tidlig grav. Whitney: Can I Be Me er derfor en sørgelig, men severdig dokumentarfilm som handler mer om mennesket enn musikken.
Narkotika og alkohol
Filmen starter med slutten i 2012, når Whitney Houston blir funnet druknet i et badekar på Beverly Hilton i Los Angeles, bare 48 år gammel. Så følger en kronologisk skildring av hennes oppvekst i New Jersey, hvordan den gospelsyngende moren Cissy Houston sto bak karrieren, og hvordan narkotika og alkohol etter hvert ble en viktig del av tilværelsen.
Misbruket akselererte i det ødeleggende ekteskapet med artisten Bobby Brown, mens andre interne faktorer i apparatet rundt Houston bidro til å forverre kaoset, som til slutt tok livet av henne, og tragisk nok ble fulgt av datteren Bobbi Kristinas død under lignende omstendigheter i 2015. Mange pekefingre blir rettet i flere retninger, samtidig som etterpåklokskapen er påtagelig.
Anmeldelse: All Eyez On Me er et skuffende hiphop-portrett av Tupac Shakur
Filmens viktigste eksistensgrunnlag er ubrukte dokumentaropptak fra Whitney Houstons verdensturné i 1999, som gir et godt bilde av de spente forholdene i kulissene. Ektemann og festløve Bobby Brown var på kant med Whitneys nærmeste medarbeider og fortrolige venn, Robyn Crawford.
Filmen hinter at de kanskje hadde vært mer enn bare venner på et tidspunkt, og at moren Cissy Houston kanskje var involvert i det påfølgende bruddet. Noen funderer på om Crawford ble betalt for å dra. Filmen hevder at dette var et negativt vendepunkt, som etterlot sangeren uten nære venner.
Flere av mannskapet snakker åpent i nye intervjuer om tingenes tilstand, og hvordan Houstons skjebne var en varslet katastrofe. Like avslørende er det hvem som IKKE er intervjuet. Bobby Brown, Robyn Crawford og Houstons managere er bare med i arkivklipp. Det er ikke kjent om de ble spurt, men man kan tenke seg at de kanskje ikke ville ha sett det som fordelaktig for dem å bidra til å kaste lys over det som skjedde.
Lite om musikken
Det mest overraskende med Whitney: Can I Be Me er at musikken nesten ikke blir viet oppmerksomhet i det hele tatt. Det er som om filmskaperne har skjønt at Houstons låter ikke har tålt tidens tann, og er totalt irrelevante for dagens publikum. Det kan også hende at de ikke har fått, eller hatt råd til, rettighetene til å bruke flere av hennes største hits.
Det er litt rart at låter som «How Will I Know», «Saving All My Love For You», «Didn’t We Almost Have It All», «I Wanna Dance With Somebody (Who Loves Me)» og «One Moment In Time» ikke en gang blir nevnt.
Det er imidlertid god plass til hennes kanskje største hit, den Dolly Parton-komponerte «I Will Always Love You», fra filmen The Bodyguard, der Houston spilte mot Kevin Costner. I ett av de få klippene som faktisk handler om musikken, kan produsent David Foster avsløre at vi kan takke Costner for at denne låta starter «a cappella».
Jeg savner flere slike utsagn fra andre produsenter som Houston jobbet med, som for eksempel Narada Michael Walden og John «Jellybean» Benitez (To andre sentrale produsenter, Michael Masser og Kashif, døde i henholdsvis 2015 og 2016).
Anmeldelse: Transformers: The Last Knight innfrir forvetningene, så lengde de ikke er særlig høye
Whitney: Can I Be Me avslører hvordan narkotika var en del av Whitney Houstons liv allerede før hun ble formet som glatt popstjerne for et hvitt publikum. Den hevder at Houstons oppvekst i et tøft nabolag ble skjult i hvitvaskingen, og at hennes egen identitet ble fortrengt.
Tittelen Whitney: Can I Be Me er basert på ett av hennes egne utsagn, og vitner om en artist som ikke fikk være seg selv. Man kan jammen lure på om hennes musikalske arv hadde vært annerledes om hun hadde fått lov til å bruke sitt opprinnelige kulturelle utgangspunkt i gospel, i stedet for å bli brukt som radiovennlig pop-prinsesse.
Og man kan undre over om hun fremdeles hadde vært i live om apparatet rundt henne hadde tatt noen nødvendige grep. Dokumentarfilmen er kanskje i overkant konvensjonelt formet, men innholdet er like fullt like interessant som det er sørgelig.
