En barnefilm om Bigfoot virker på meg som en dårlig idé i utgangspunktet. Om filmen er god skaper vi potensielt en ny generasjon konspirasjonsteoretikere, mens om filmen er dårlig… vel, da er filmen dårlig.
Bigfoot junior er ganske dårlig.
Den er visuelt pen, er godt animert og har en del fartsfylte actionsekvenser. Den mangler samtidig både sjarm og en følelsesmessig troverdighet. Selv om den starter lovende, går den fort tom for futt, og ender opp som overfladisk, forutsigbar og kjedelig.
Hårbasert terrorisme
Bigfoot junior handler om Adam, en intelligent og trivelig gutt som ikke helt passer inn. Han blir mobbet på skolen, og har i tillegg har han begynt å merke forandringer med kroppen sin. Håret hans vokser abnormalt raskt, og føttene hans blir i tide og utide dobbelt så store som de vanligvis er.
Han har blitt fortalt at faren er død, men da han ved en tilfeldighet oppdager en eske med brev adressert til sin mor, skjønner han at faren er i live. Han legger ut på tur for å oppsøke faren sin, og oppdager til sin store forskrekkelse at han er selveste bigfoot.
Grunnen til at faren har måttet gå i skjul er at det skruppelløse firmaet «Hair co» vil eksprimentere med DNAet hans, for å utvikle en kur mot hårtap. «Hair co.» holder til i et enormt, Bond-skurkaktig forskningskompleks, har en privat hær på lønningslisten, og fremstår mer som en paramilitær gruppe enn en hårproduktprodusent.
Handlingen tilspisser seg når Adam og Bigfoot, sammen med en gruppe snakkende dyr, etter hvert må ta opp kampen mot den onde bedriften.
Plankekjøring
Filmen later fra starten av som den vil utforske et komplisert far-sønn-forhold, men lar elegant være. Den utforsker heller en lang rekke 3D-effekter, som i og for seg er kule, men som etter hvert bærer preg av å være «3D kun for 3Dens del».
Til tider føles Bigfoot junior mer som en virtuell berg-og-dalbane enn en film.
Filmen presenterer oss for nye figurer på løpende bånd, men vier ikke mye tid til å komme under huden på dem. Det virker som om filmen antar at publikum klarer å bli kjent med dem på et blunk, noe den for så vidt har rett i, siden de aller fleste figurene er fullstendig endimensjonale.
Starten er forholdsvis frisk og lovende, men den siste timen er billig plankekjøring fram mot en forutsigbar suppe av en avslutning, og blir i kjedeligste laget.
Bigfoot er usympatisk
Hva filmen egentlig forsøker å formidle er for meg diffust. Det er vel noe i «familie er viktigst»-duren, men jeg finner ikke noen i filmen som egentlig lever etter denne læren.
Adams far, altså Bigfoot, er for meg en dypt provoserende figur. Han har forlatt sønnen sin for å leve et hemmelig liv i skogen – og selv om han påstår at dette gjør ham trist, ser han ut til å trives mistenkelig godt med ungkarstilværelsen i Nord-Amerikas skoger. Han blir glad for å endelig møte sønnen sin, men viser samtidig veldig lite ydmykhet eller forståelse for at sønnen har hatt det vanskelig.
Når den psykopatiske hårgeriljaen fra «Hair co.» på et tidspunkt møter opp i skogen armert med flammekastere, nøler ikke Bigfoot med å skylde på Adam.
«Alt er din feil, Adam. Du skulle ikke kommet, Adam.»
Når Adam i desperasjon sier at han skal fikse det, lar faren ham gå den hårbaserte terrorgruppen i møte helt alene. Herlig type.
Jeg kjøper ikke far-sønn-forholdet filmen forsøker å selge, og jeg klarer ikke å mane frem spor av sympati for Bigfoot, noe som gjør at premisset i filmen faller gjennom.
Enkel underholdning, ikke noe mer
Dialogen byr ikke på noen overraskelser, og er full av kleine one-linere som ser ut til å ha blitt obligatoriske i moderne barnefilm.
Filmens klimaks fremstår som en billig kopi av den sterkeste scenen i Løvenes konge, men Bigfoot junior har ikke klart å bygge opp hverken spenning eller følelser nok til at jeg klarer å bry meg.
Takket være en veldig fin visuell stil og store mengder fartsfull action, vil nok filmen fungere som enkel underholdning for de aller minste. Men leter du etter noe mer enn sporadisk berg-og-dalbane-underholdning, bør du se en annen film.
Filmen er sett med norsk tale.
