Dunkirk er en til tider utmattende krigsfilm som kaster oss rett inn i dramatikken og grusomhetene som foregikk da 400 000 soldater måtte evakueres fra Frankrike og over den engelske kanal i 1940.
Regissør Christopher Nolan (Inception, The Dark Night-triologien) viser igjen viljen til å utfordre Hollywood-filmens visuelle uttrykk. Med en intens nærhet og klaustrofobiske kamerautsnitt tar han publikum inn i det massive kaoset som herjet da britiske og franske soldater desperat prøvde å komme seg bort fra bomber og kuler.
Dialogen er sparsom, detaljene forteller mye og Hans Zimmers fengslende musikk gir en hjertehamrende puls til denne brutale krigsdansen.
ANMELDELSE: War for the Planet of the Apes – ser nydelig ut
På land, til sjøs og i luften
Christopher Nolan skifter naturlig mellom krigen på stranda, i luften og på sjøen når han forteller historien om hvordan noen få piloter og en rekke sivile båter trosset en overlegen tysk militærmakt for å hente sine soldater hjem fra et tapt slag.
Veteranene Mark Rylance, Kenneth Branagh og Tom Hardy leverer alle rollefigurer som gir filmen en smak av britisk ro og verdighet i møte med panikken og angsten som brer seg blant mange av de unge mennene. Og spillefilmdebutant Fionn Whitehead gjør inntrykk i rollen som soldaten Tommy. Han gir oss et troverdig ansikt å følge i den upersonlige soldatmengden som fyller stranden.
Mirakelet på Dunkirk, som Winston Churchill omtalte evakueringen som, er en historisk hendelse som Nolan klarer å få mye ut av i sin dramatisering.
Selv med knapp dialog og lite dveling ved enkeltfigurer, skiller det seg ut et knippe klare heltefigurer som gir historien en tydelig personlighet. Her er det tendenser til noen kunstige øyeblikk og et par drygt patosfylte replikker, men disse emosjonelle utskeielsene truer aldri filmens røffe og realistiske tone.
ANMELDELSE: Wonder Woman – Engasjerende superheltfilm
Tydelig en Nolan-film
Christopher Nolan er en filmskaper kjent for å tenke nytt når det gjelder Hollywood-filmens regler for fysikkens lover og visuelle perspektiv, samtidig som hans historier ofte har narrative krumspring som er designet for å gi publikum et par «a-ha»-opplevelser underveis.
I Dunkirk er begge disse signaturtrekkene godt synlige.
Måten han plasserer oss blant mengden av menneskekropper sender tankene mine til Game of Thrones-episoden «Battle of the Bastards» (Sesong 6, episode 9). Her ble trykket og mangelen på luft markert gjennom kameraets nærhet til den kvelende tette folkemassen. Nolan treffer en lignende effekt blant soldatene som presser på for å komme seg unna. I tillegg utfordrer filmen gravitasjonsforståelsen min da store skip kantrer og sender soldater og gjenstander inn i rullende vannmasser.
Manuskriptet er kunstferdig i måten det binder sammen personer og hendelser på. Jeg synes ofte Nolan kan bli vel fiffig når han skaper sammenhenger som er veldig finurlige, men som ikke nødvendigvis gir noe annet enn kompleksitet til fortellingen.
Denne gangen har filmskaperen nok en gang funnet seg en lur vri som han har komponert filmens historie rundt, men det hele er elegant og intelligent vevet sammen til en enkel og fengende fortelling. Dunkirk er en imponerende blanding av voldsom krigsaction som fester seg i kroppen, og finstemt menneskelighet som klemmer lett på tårekanalene – og balansen mellom Nolan som historieforteller og filmkunstner sitter som et skudd.
Dunkirk har premiere onsdag 19. juli. Filmen vises også i storformatet 70 mm på Cinemateket i Oslo den 5. august.
