Gifted ser ved første øyekast ut til å være en sukkersøt suppe av et familiedrama om omsorgsretten for vidunderbarnet Mary.
Og litt søtladen er jo regissør Marc Webbs nyeste film. Samtidig er det nok lunhet og sjarm i skuespillertroppen til at vi kommer oss trygt i havn, istedenfor å drukne i klisjégryta.
Gifted er akkurat det den forsøker å være, et hjertevarmt familiedrama som skamløst trekker i de emosjonelle trådene og presser på tårekanalene – og det fungerer.
Filmanmeldelse: Marc Webbs «500 Days of Summer» – En smart film om den vanskelige kjærligheten.
Begavet syvåring
Syv år gamle Mary Adler (Mckenna Grace) bor hos onkelen sin i en søvnig småby en plass i Florida. Onkel-Frank (Chris Evans) og nabokona Roberta (Octavia Spencer) er, i tillegg til den enøyde katten Fred, hennes eneste venner.
Mary, som er et aldri så lite mattegeni, har nemlig fått undervisning hjemme. Men nå vil Frank sende henne på skolen for å lære henne å sosialisere seg med andre barn.
Når Marys bestemor plutselig kommer på banen etter syv års fravær, begynner en strid om omsorgsretten. Evelyn (Lindsay Duncan) vil sørge for at Mary utnytter det enorme intellektet sitt, mens Frank vil gi henne en så normal oppvekst som mulig.
Overtydelig manus
Gifted byr ikke på mange overraskelser, etter filmens første minutt vet du hva du får. Manuset er en smule overtydelig og insisterer ved flere anledninger på å fortelle istedenfor å antyde eller vise hva rollefigurene har i bagasjen.
Som for eksempel når venninnen til Marys lærer omtaler Frank som “the quiet, damaged hot guy”, bare for å understreke at det er en dyster grunn til at Frank oppdrar niesen sin alene, at han har ting å stri med, og at ja – hvis det mot all formodning skulle ha gått noen hus forbi – Chris Evans er en hunk.
Rollegalleriet er imidlertid så bra at de slipper unna med det meste. Troverdig skuespill og god kjemi glatter over de mangler manuset måtte ha.
Sjarmerende skuespill
For skuespillet er det ingenting å si på i Gifted. Chris Evans er lun og sjarmerende, og klarer også å formidle Franks tvil på om han er en bra formynder for Mary på en god måte.
Octavia Spencer er som alltid strålende i det som har blitt hennes typiske rolle – varm, morsom og streng dame, mens Jenny Slate fungerer fint som Marys omtenksomme lærer Bonnie.
Filmanmeldelse: «Hidden Figures» – Publikumsfriende feelgood fra virkeligheten.
Chris Evans og Mckenna Grace har en nydelig far-datter-kjemi, som varmer langt inn i hjerterota. De har en ertende tone seg imellom som fungerer svært godt.
Og det er Grace som er filmens store stjerne. Hun har noen vanvittig uttrykksfulle øyne og et fandenivoldsk smil som går rett hjem hos meg.
Og der mange barneskuespillere aldri blir så mye mer enn en søt og sjarmerende unge som kan grine på kommando, så virker det som om Grace faktisk forstår rollen hun spiller. Hun er svært troverdig som et barn som begriper mer enn alderen skulle tilsi, ikke bare når det gjelder matematikk, men også i mellommenneskelige relasjoner.
En tårevåt opplevelse
Gifted er for det meste forutsigbar, men klarer likevel å overraske litt underveis. Og når vi til slutt når det forventede målet, er det med en følelse av å ha sett en fin film.
Regissør Marc Webb klarer aldri å dra Gifted helt opp på de store høydene, men dette er et koselig og underholdende drama. Og er du lettrørt som meg, kan jeg love deg at filmen blir en tårevåt opplevelse.
