Det er ikke hver dag jeg får beskjed om at jeg må på kino for å se en tyrkisk dokumentar om katter.
Det er heller ikke er hver dag jeg er så fornøyd etter et kinobesøk som etter å ha sett Kedi.
For man må nesten være laget av stein for å ikke finne ett eller annet å sette pris på i denne sjarmerende, tankevekkende og visuelt fantastiske dokumentaren.
ANMELDELSE: Må jette – En underholdende underverden
Et visuelt mesterverk
Det viser seg at katter er mer enn «tingen Youtube er laget av». De er også intelligente, uttrykksfulle skapninger med personlighet. Kedi følger en rekke gatekatter i Istanbul, og menneskene som bryr seg om dem.
Filmen er trivelig fra start til slutt. Ingen store problemer, ingen store konfliktlinjer, bare en haug med katter og mennesker som egentlig har det ganske bra. Noe av det mest imponerende med filmen er at den aldri blir kjedelig.
En av tingene som holder kjedsomheten på avstand er det rent visuelle – for visuelt er filmen et lite mesterverk. Vakre og klokkeklare oversiktsbilder av Istanbul, og like mange intime blinkskudd av fargerike folk, dyr, hus og gater er som poesi for pupillen.
ANMELDELSE: Burn Burn Burn – En kul og rørende begravelsesreise
Sier noe om menneskeheten
I starten er kattene hovedattraksjonen. Man får se hvordan disse kreative dyrene klarer å meisle ut et levelig liv for seg og sine, midt i Istanbuls travle gater. Hver katt har funnet sin unike måte å overleve på, og filmen viser oss interessante deler av en katts hverdag, som vi mennesker ikke nødvendigvis legger merke til.
I tillegg er de søte og gjør komiske ting.
Men gradvis så glir fokuset mitt likevel mer over på menneskene i filmen. For etter hvert begynner jeg å mistenke at denne filmen sier mer om hva det er å være menneske, enn hva det er å være katt.
Jeg tror at uansett hvilket livssyn man har, hvilken kultur man hører til eller hvilket språk man snakker – om man er rørlegger, advokat, filmanmelder, tigger eller konge – vi oppfører oss alle like teit når vi koser med en katt.
Folk er bare folk, når katter er involvert.
Jeg påstår på ingen måte at kattekos er veien til verdensfred. Jeg sier bare at det noen ganger er godt å se en dokumentar som ikke handler om folkemord, krig eller verdens undergang. En gang i blant bør vi unne oss filmer som Kedi.
