Den franske filmen Liv til de levende tar tak i menneskekroppens mest symbolsterke muskel og forteller en rørende og stemningsfull historie om hjertets fundamentale rolle når det gjelder liv og død.
Filmen, som er basert på boken Réparer les vivants fra 2013, er ganske tradisjonell og forutsigbar i hovedtrekkene. Dette er en organdonorhistorie som kunne blitt til et ganske svulstig og tåredryppende Hollywood-drama i feil hender.
Men regissør Katell Quillévéré tar var på den enkle rammefortellingen og fyller den med mennesker og stemningsfulle enkeltscener som oppleves ekte og som fester seg.
ANMELDELSE: Okja – Denne filmen kan gjøre deg til vegetarianer
Fragmentert, men solid satt sammen
Den unge surferen Simon (Gabin Verdet) blir hjernedød etter en bilulykke. Det er en hendelse som setter i gang mange ulike reaksjoner og prosesser.
Vi følger de separerte foreldrene, knust av sorg. Legen som prøver å redde hans liv. Legen som må finne ut av Simons holdning til organdonasjon. Alenemoren Calire (Anne Dorval) som har to sønner og et sviktende hjerte. Kjæresten som Claire forlot for å skåne henne mot sykdomsforløpet. Og kirurgene som jobber på spreng for å holde både tidsfrister og blodomløp i gang.
Det er en fragmentert historie. Fri fra de store og voldsomme følelsene, men full av troverdig menneskelighet og finstemte rollefigurer.
Filmen har en sober og realistisk tone, men er ikke redd for å strekke seg mot drømmende landskap og overførte betydninger. Hjertets kroppslige funksjoner smelter sammen med muskelens symbolverdi og utgjør filmens hovedåre. Men også vann, søvn og kroppskontakt er motiver som går igjen og fyller ut fortellingens stemninger og perspektiver.
ANMELDELSE: My Cousin Rachel – Tittelrollen redder filmen
Tankevekkende om organdonasjon
Filmen deles i to gjennom sine hovedpersoner Simon og Claire. Den første delen, som handler om den unge surferen, er full av duse og stemningsfulle scener. Åpningssekvensen, hvor tre kamerater skater, sykler og kjører seg gjennom Lyon-natten for å nå soloppgangens bølger, er svøpet i ungdommelig sitring.
Regissør Katell Quillévéré imponerer med måten hun bygger oss inn i betydningen av Simons død. I stedet for å la menneskene snakke, viser hun oss de avgjørende øyeblikkene og de megetsigende detaljene. Blant annet en usedvanlig vakkert fortalt scene om ung kjærlighet, som gir oss rørende vakker innsikt i hvor dypt savnet Simon blir av sin kjæreste.
Historien rundt den døende Claire er mer tradisjonell, og har ikke den samme sårheten. Men også her bygges viktigheten av hennes liv opp av menneskene rundt henne. Og det er i sammensettingen av disse nyanserte og velplasserte hverdagsblikkene at filmen klarer å samle sin følelsesmessige slagkraft.
Filmen har tendenser til det jeg vil kalle lett «indiekynisme». For selv om det ikke smaker av typisk Hollywood, så vet Quillévéré hvilke knapper hun trykker på når hun kombinerer bittersøte tilbakeblikk til det første kyss, filmkveld med E.T., legen som spiller Simons favorittlåt under operasjonen og David Bowie som får æren av å symbolsk runde av det hele.
Men hun får det til å fungere godt sammen. Liv til de levende er en hjerteskjærende fin film, som også er godt egnet til å få publikum til å tenke litt ekstra gjennom sitt eget forhold til organdonasjon.
