I et superheltunivers som de siste åra har blitt en voldsom actionorgie uten hjerte, er Spider-Man: Homecoming et friskt pust som både gleder og underholder.

Her kombineres high school-komedie med superheltsjangeren, og resultatet er en morsom og lun film.

Superhelteventyret lider noe under vekta av Marvel Cinematic Universe (MCU), som på død og liv skal tvinge alle filmene inn i en sammenheng, men når Spider-Man får frihet til å bare være en femten år gammel tenåring med superkrefter er filmen god.

Uerfaren helt med store drømmer

Etter oppdraget med den ene halvparten av the Avengers, som vi så i Captain America: Civil War, har Peter Parker (Tom Holland) virkelig fått sansen for superheltarbeid. Han ønsker å være mer enn bare en vennlig nabo som bekjemper småkriminalitet i nærmiljøet og hjelper gamle damer over gata.

Han vil ha flere store oppdrag med Avengers-gjengen, men Tony Stark (Robert Downey Jr.) synes han er for ung og uerfaren. Peter forsøker derfor å imponere Stark med ulike superheltgjerninger, samtidig som han også har et liv med skole og venner å ta vare på, med tenåringsforelskelse og det hele.

Og selvfølgelig dukker det opp en skikkelig skurk som Spidey kan bryne seg på – nemlig Michael Keaton i rollen som Vulture.

Michael Keaton spiller Vulture i Spider-Man: Homecoming. (Foto: United International Pictures).
Michael Keaton spiller Vulture i Spider-Man: Homecoming. (Foto: United International Pictures).
Best i high school-land

I likhet med sommerens store blockbuster Wonder Woman, bringer Spider-Man: Homecoming glede tilbake til superheltsjangeren igjen. Tom Hollands Peter Parker har et sprudlende og naivt vesen som smitter og gjør at jeg fryder meg i salen.

Filmen er på sitt beste i skjæringspunktet mellom high school-komedie og superheltsjangeren. Jeg kunne ønske regissør Jon Watts og manusforfatterne hadde gjort enda mer rom for dette, og dyrket konflikten mellom superhelt- og ungdomsliv i større grad.

Isteden brukes det mye tid på å koble Spider-Man opp mot the Avengers og MCU, og flere av disse scenene føles som en tvangstrøye ikke som en naturlig del av fortellingen. Det hjelper heller ikke at jeg begynner å bli skikkelig lei av Tony Stark, noe det for øvrig virker som om Robert Downey Jr. også er.

Det er rett og slett for mye Iron Man i Spider-Man: Homecoming. (Foto: United International Pictures).
Det er rett og slett for mye Iron Man i Spider-Man: Homecoming. (Foto: United International Pictures).
Sjarmerende helt

Heldigvis har Tom Holland nok sjarm til å bære filmen gjennom disse scenene, og når vi befinner oss tilbake i tenåringsdramaet igjen er alt tilgitt.

Det er tydelig at regissør Watts er en fan av gamle high school-komedier, og bruker blant annet en større actionsekvens som en hommage til løpescenen i klassikeren Ferris Bueller’s Day Off.

Samtidig leker og tuller han med superheltsjangeren, godt hjulpet av Peters trofaste og datakyndige bestevenn Ned (Jacob Batalon), som synes det er ekstremt kult at kompisen har superkrefter og har store drømmer om å være “the guy in the chair”.

Spider-Man: Homecoming blir med det et solid superheltvalg for sommeren, men vær varsom – hvis du grøsser av kjappe onelinere, bør du kanskje sjekke ut Wonder Woman isteden.

Om FILMEN

Spider-Man: Homecoming
  • Spider-Man: Homecoming
  • Slippdato: 07.07.2017
  • Regi: Jon Watts
  • Utgiver: United International Pictures
  • Aldersgrense: 12 år
  • Sjanger: Action, Eventyr, Sci-fi

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.