Det er med lite finesse den tyske filmskaperen Anne Zohra Berrached behandler det vanskelige temaet senabort i sin nye film 24 uker. Berrached tar oss gjennom alle fordelene og ulempene som om hun krysser ut en sjekkliste, og går i en rekke klisjéfeller underveis.

Filmskaperen er aldri moraliserende, men er så påtrengende i sin fortellerstil at filmen føles mer som en informativ dokumentar, enn en spillefilm.

Men med et så hjerteskjærende tema er det likevel umulig å ikke bli berørt av 24 uker. Tårene rant tett hos undertegnede innen rulleteksten gikk over lerretet.

P3 Dokumentar: Hva om jeg fikk nei? – Et ærlig forsøk på å forstå reservasjonsdebatten.

Det vanskelige valget

Astrid (Julia Jentsch) er en berømt standupkomiker, lykkelig gravid med sitt andre barn. Livet virker å være rimelig rosenrødt, men seks måneder ut i svangerskapet får hun og kjæresten/manageren hennes beskjeden – deres ufødte sønn har Downs syndrom.

Dermed settes forståelig nok vanskelige følelser i sving. Når det etter hvert kommer frem at barnet også har en alvorlig hjertefeil, begynner Astrid for alvor å vurdere senabort som et alternativ. Vil det ufødte barnet hennes få et godt liv? Vil hun?

Vi blir med på den emosjonelle reisen man forventer av en slik film. Den første skuffelsen, gleden når du bestemmer deg for å klare det, den påfølgende angsten for om du vil takle det, og tvilen over valget du til slutt må ta.

Julia Jentsch er troverdig i rollen som Astrid i 24 uker.  (Foto: Friede Clausz / Arthaus).
Julia Jentsch er troverdig i rollen som Astrid i 24 uker. (Foto: Friede Clausz / Arthaus).
En leksjon i kvinnerettigheter

For å gi filmen mer troverdighet har Berrached hyret inn virkelig legepersonell som spiller seg selv. De fikk ikke utdelt replikker, men sa det de vanligvis ville sagt i lignende situasjoner. Dette gir selvsagt et ekstra lag av autentisitet til filmen, og det sier også noe om filmskaperens mål.

24 uker har en opplærende tone, som om poenget er å gi oss en innføring i kvinners rettigheter rundt abort, nøyaktig hvordan senabort utføres og hvor vanskelig et slikt valg er å ta.

En scene der Astrid og kjæresten krangler om abort er en felles avgjørelse eller hennes alene, fremstår for eksempel som en leksjon i kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Det er for så vidt en fin tanke, men 24 uker føles som et godstog av informasjon som insisterer på å bli hørt der det dundrer forbi.

Anmeldelse: «The Handmaid’s Tale» – En fantastisk god og gripende serie.

Vann er et tema som går igjen i 24 uker. (Foto: Friede Clausz / Arthaus).
Vann er et tema som går igjen i 24 uker. (Foto: Friede Clausz / Arthaus).
Gripende mot slutten

Berrached går også i klisjéfella når hun bruker vann som tema for å knytte Astrid opp mot barnet i magen, eller når vi ser henne ligge i fosterstilling i senga.

At Julia Jentsch er strålende i rollen som Astrid hever imidlertid opplevelsen betraktelig. Hun er svært troverdig både i filmens små og store øyeblikk, og klarer å få meg til å kjenne på Astrid sin sorg og indre kvaler.

Mot slutten av filmen får vi noen gripende scener og hjerteskjærende situasjoner som føltes så realistiske at de satt hardt i kroppen min etterpå. 24 uker er derfor tidvis en sterk filmopplevelse, men blir aldri en riktig god en.

Om FILMEN

24 uker
  • 24 uker
  • Slippdato: 25.08.2017
  • Regi: Anne Zohra Berrached
  • Utgiver: Arthaus
  • Originaltittel: 24 Wochen
  • Aldersgrense: 12 år
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.