Annabelle 2 er en effektiv skremmer som kombinerer klassiske motiver fra skrekkfilmhistorien med et intenst tempo og mange ekle «jump scares».
Rollegalleriet er rikt på fengende figurer, og spesielt de unge skuespillerne Lulu Wilson og Talitha Bateman er uhyggelig gode i sine roller som litt for nysgjerrige barnehjemsjenter.
Men til tross for et skummelt bra utgangspunkt, så blør dessverre mye av spenningen ut av filmen i siste akt. Da skal alle på gården skremmes hele tiden, og ondskapens vesen flyter ut i en litt vassen sjangergrøt.
ANMELDELSE: Lights Out – Intens lysbryterskrekk
Dukker og demoner
Dukkemakeren Samuel Mullins (Anthony LaPaglia) og hans kone Esther (Miranda Otto) mister sin eneste datter i en tragisk ulykke. 12 år senere åpner de sitt store, tomme og ødeliggende hjem for et knippe barnehjemspiker som trenger ett sted å bo.
Sammen med nonnen Charlotte (Stephanie Sigman) oppdager raskt jentene at ikke alt er som det skal på Mullins-familiens gård. Esther ligger syk på sitt rom, Samuel holder flere av rommene låst og så dukker det opp en helt spesiell, og ganske så creepy, dukke.
Ja, mer enn det trenger jeg ikke avsløre av handlingen. Dette er litt spøkelseshus, litt demonbesettelse og en god porsjon klassiske stemningsettere som «skygger i speilet», «ekkel barnesang», «gammel brønn» og «dysfunksjonell elektronikk». Velkjente elementer for de fleste som er glad i sjangeren, og sentrale for å gi filmen en koloritt som smaker rikt av et gulvknirkende 50-tall.
ANMELDELSE: The Conjuring – Eksorsismefilm med skikkelig guffen atmosfære!
En rotete og overintens siste akt
Regissør David F. Sandberg viste at han virkelig har evnen til å fornye og leke seg med klassiske skrekkfilmeffekter i den kule og intense lysbryterfilmen Lights Out fra 2016.
I Annabelle 2 fortsetter han å utvikle gamle triks i ett kjapt og intenst filmspråk. Igjen er mørket hans beste venn, og sammen med tette kamerautsnitt og voldsomme lydkontraster får han meg til å dirre av spenning på stolkanten i filmens første time – det er lenge siden jeg har blitt så godt skremt i en kinosal.
ANMELDELSE: Annabelle – Bruker billig skremselstaktikk for å få deg til å skvette
Men det holder ikke helt inn dessverre. Historien til Gary Dauberman (som også skrev Annabelle) er aldri spesielt original. Han får det heller ikke til å svinge av hverken de religiøse overtonene eller barnas underliggende redsel for å aldri finne en familie.
Når også regissør Sandberg går tom for kreativ finesse i filmens siste akt, og bestemmer seg for å skremme alle rollefigurene samtidig og hele tiden, så sklir den stilsikre 50-tallsgrøssen ut i en småkaotisk og mer klisjéfylt monsterblanding. Her tipper det skumle over i det støyende, og Annabelles voldsomme krefter river noen hull i både plott og fiksjonstroverdigheten.
Men for all del. Vil du bli skremt i sommer, er dette et trygt valg.
