Regissør Kathryn Bigelows film om voldelige raseopptøyer i 1967, er en kruttønne som smeller litt ujevnt. Den har en intens nerve gjennom store deler av spilletiden, men er også litt for lang og virker til tider unødig unyansert.
Bigelow skaper et skille mellom filmens gode og onde personer som virker tilgjort og konstruert. Tematikken burde være sterk nok i seg selv.
Likevel er Detroit et utfordrende og velgjort drama med åpenbare paralleller til motsetninger som fremdeles skaper friksjon i det amerikanske samfunnet.
Leter etter mistenkt snikskytter
Filmen er basert på en svært alvorlig hendelse på Algiers Hotel i Detroit under opptøyer en julinatt i 1967. Vi følger blant andre den vordende artisten Larry (Algee Smith), Vietnam-veteranen Greene (Anthony Mackie) og frisøren Julie (Hannah Murray – Gilly i Game of Thrones).
De, med flere, blir involvert når politioffiserene Krauss (Will Poulter), Flynn (Ben O’Toole), sikkerhetsvakten Dismukes (John Boyega) og soldater fra nasjonalgarden rykker inn i hotellet for å finne en mistenkt snikskytter. Situasjonen eskalerer snart til å gjelde liv og død.
Anmeldelse: Tulip Fever planter pottene litt for tett
Filmens innledning skaper en trykkende atmosfære, der spenningen mellom deler av Detroits afroamerikanske befolkning og den hovedsakelig hvite politistyrken beskrives dramatisk og virkningsfullt.
Tidskoloritten gjør at vi umiddelbart transporteres tilbake til 1968, med grovkornete bilder, tidsriktig musikk og mote. Selv figurene er strippet for nåtidens atferd og væremåter.
Kathryn Bigelow skaper et bilde av datidens Detroit som fremstår troverdig, der motsetningene mellom sorte og hvite er på bristepunktet, og der lovens menn ikke nødvendigvis følger loven selv.
Hendelsen på Algiers Hotel blir stadig mer intens, etter hvert som politimennene tar i bruk tøffere metoder for å få gjestene til å snakke. Deres frykt står i skarp kontrast til politiets aggresjon.
Indre spenning og ytre dramatikk
Ett problem med historien, er at flere av de anholdte tilsynelatende lett kunne ha gitt svar på ett enkelt spørsmål som kunne ha dempet situasjonen, men holder kjeft av årsaker som ikke forklares. Det må i så fall handle om ren frykt for de involverte politimennene.
Will Poulter er god som den moralsk forkastelige Krauss, som innledningsvis virker å ha et realistisk syn på byens problemer, men som raskt etableres som en skyteglad rasist. Ben O’Toole er en god makker som den nærmest sadistiske Flynn, med en karakteristisk ond pannelugg som henger ned fra et ellers velfrisert hode.
Det er ingen tvil om at deres roller er ment å hates, noe de oppnår, men det kan i blant virke noe overdrevent gjort. De er bare veldig onde. Kanskje ville historien gjort enda større inntrykk dersom disse figurene hadde en mer normalisert forankring til virkeligheten.
Anmeldelse: David Lynch: The Art Life er innsiktsfull om hans særegne mytologi
Kathryn Bigelow regisserer med den samme teften for indre spenning og ytre dramatikk som hun viste med både The Hurt Locker og Zero Dark Thirty, begge skrevet av Mark Boal, som også står for manuset i Detroit.
En tekstplakat helt i slutten av filmen forteller at deler av handlingen er konstruert og dramatisert ut i fra vitneutsagn. Det kan også virke som om filmen faktisk nedtoner noe av det som skjedde, slik det er blitt beskrevet i flere artikler på internett, mens andre hendelser må være ren gjetning.
Detroit fremstår likevel som en sannferdig skildring av en uhyrlig hendelse og omstendighetene som gjorde den mulig. Filmen får blodet til å koke midtveis, men bruker for lang tid på etterspillet.
