Emojifilmen er en glattpolert animasjonsfilm om smarttelefonene våre.
Den såpete smaken av reklame setter seg raskt i halsen etter hvert som apper med kjente merkevarenavn utgjør kulissene for en syltynn kjærlighetshistorie om det å sette ord og bilder på følelsene våre.
Ambisjonsnivået ligger ikke høyere enn å pepre publikum med enkle vitser og tydelige referanser. Og spede forsøk på feministiske perspektiver og ekte følelser drukner raskt i dette slappe skuldertrekket av en animasjonsfilm.
«Meh» og «High Five» på eventyr
Vi befinner inne i telefonen til gutten Alex i en historie som ligger drøyt nære The Lego Movie.
Det livsglade emojiet Anton har jobben som ikonet for «Meh», men han er altfor uttrykksfull til å bare gi blaffen hele dagen.
Dessverre går alt på tverke når han skal debutere i en av Alex sine tekstmeldinger. Anton skjærer helt feil grimaser, og ødelegger for en forelsket tenåringsgutt.
Det blir startskuddet for en rekke uheldig omstendigheter som inkluderer et ondskapsfullt smilefjes, en hjelpsom «high five» og altfor mange vitser om bæsjeikonet.
Vi sneier innom tema som «vær deg selv» og «vennskap er viktigst», men her holdes alt på trygt og ukomplisert fasadenivå – manuset er mest opptatt av å sende oss innom som mange apper som mulig – så alle sponsorene, fra Facebook til Candy Crush, får vist seg fram.
Sterke farger, lite sjarm
Utseendemessing er Emojifilmen en fargesterk, men ganske livløs produksjon. Brannmuren er det mest visuelt interessante i en film som ellers er skuffende fattig på kreative visualiseringen på livet inne i en smarttelefon.
Det ser egentlig ut som om filmen, og sponsorene, er redd for at vi ikke skal kjenne igjen absolutt alt hele tiden.
Det er også skuffende lite sjarm og feelgood å finne i rollegalleriet. Det nærmeste filmen kommer mine hjertestrenger, er et romantisk lite øyeblikk mellom «Meh»-foreldrene til Anton. Ellers er både skurker, forelskelser og vennskap av den paddeflate sorten.
En del av humoren har nok forsvunnet i overgangen fra engelsk til norsk – spesielt en Game of Thrones-hyllest mister all snert på bokmål. Og oversetteren som fant ut at en referanse til bandet Trang Fødsel var en god ide, kunne kanskje trengt seg en formatering.
Er man i det kyniske hjørnet, er det lett å kalle dette for storprodusert app-reklame rettet mot et veldig ungt publikum.
Hvis en legger all godvilje til, så er Emojifilmen så vidt grei tidtrøyte for en klinedate, eller for barnefamilier med voldsom filmappetitt.
Uansett, en av årets minst engasjerende animasjonsfilmer.
Denne anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med norsk tale.
