Buddy-cop-filmer finnes det mange av. Buddy-hitman-filmer er mindre vanlig. Men The Hitman’s Bodyguard følger sjangerens konvensjoner til punkt og prikke. Vi møter nemlig to hovedpersoner som egentlig er fiender, men må jobbe sammen mot et felles mål, med både spennende og humoristiske konsekvenser.
Regissør Patrick Hughes (The Expendables 3) har skapt noen energiske actionscener som absolutt har et visst driv, men jeg forventer mye bedre effekter i en film med Ryan Reynolds og Samuel L. Jackson i hovedrollene.
The Hitman’s Bodyguard fremstår tidvis som en direkte billig film, som er veldig middels over hele linja.
Må fraktes fra Coventry til Haag
Sikkerhetseksperten Michael Bryce (Ryan Reynolds) blir tvunget til å frakte leiemorderen Darius Kincaid (Samuel L. Jackson) fra Coventry til menneskerettsdomstolen i Haag, der han skal vitne i en rettsak mot Hviterusslands president Vladislav Dukhovich (Gary Oldman), som er tiltalt for massedrap.
Problemet er at Bryce og Kincaid hater hverandre etter flere trefninger gjennom karrieren. Dessuten blir de jaktet på av både Interpol og Dukhovich sine skyteglade agenter gjennom Europa.
Anmeldelse: Kathryn Bigelows Detroit er en kruttønne som smeller litt ujevnt
Originalitet har ikke vært etterstrebet i denne filmen. Hovedpersoner som ikke kan fordra hverandre, men finner tonen gjennom sine prøvelser, er velkjent. Filmen satser på at kjemien mellom Ryan Reynolds og Samuel L. Jackson er det som trekker publikum til kinosalen og holder deres oppmerksomhet ved like.
Det er ikke akkurat Riggs og Murtaugh-kvalitet over dem, men det blir heller aldri direkte feil å tilbringe et par timer i dette selskapet. Både Reynolds og Jackson viser glimt av god komisk timing, samtidig som de beviser at de har erfaring fra actionsjangeren med sine kroppslige sprell.
Litt mer betenkelig er det å se Gary Oldman som Dukhovich. Ikke fordi han gjør en spesielt dårlig rolle, men fordi den er så liten og generisk at jeg lengter etter den tiden der han fikk lov til å briljere i filmer som State of Grace, JFK, Dracula og Léon.
Dårlige eksplosjonseffekter
Som den observante leser kanskje merker, er denne anmelder revet mellom gleden av å se en dum actionfilm på kino og irritasjonen over at den ikke er litt bedre. Det beste er flere jaktsekvenser, både til fots og i bil, som er fartsfylte og stuntrike. Det som er verst, er noen store, digitale eksplosjonseffekter som er så dårlige at det er direkte pinlig.
Det er også underlig at det brukes digitalt animert blodsprut hver gang noen blir truffet av et skudd, noe som skjer veeeldig ofte i denne filmen. Det føles som lettvint «juks» for en som er oppvokst med 1980-tallets «pops», blodposer med små eksplosiver som simulerer urealistiske kuletreff som samtidig er morbid vakre.
Anmeldelse: Tulip Fever planter pottene litt for tett
The Hitman’s Bodyguard er et lite bemerkelsesverdig bidrag til actionsjangeren. Så prøver da manuset heller ikke å bryte ny mark. Når Reynolds og Jackson kommer til Amsterdam, må historien selvsagt inneholde både tresko, tulipaner, sykler og Red Light District.
Når det er klart for det store oppgjøret, må skurkene selvsagt ta i bruk en helt sinnssyk plan som ikke ville hatt en sjanse i det virkelige liv. Det er i situasjoner som dette at manuset virkelig viser sine begrensninger, men regissør Hughes har likevel greid å lage en del underholdning av det.
Det er opp til deg om du vil gi denne filmen en sjanse på kino. The Hitman’s Bodyguard er nemlig som skapt for pils og pizza foran TV’n en fredag kveld.
