Valerian and the City of a Thousand Planets er et visuelt sirkus uten like fra regissør Luc Besson. De som elsker Det femte element fra 1997, vil kjenne igjen hans overdådige stil, der konsepter og ideer flommer over hverandre i en uavbrutt rekke.
Dette er et fargesprakende fyrverkeri av et sci-fi-eventyr, men helt perfekt er den ikke. Hovedrollene er svake, og handlingen mister merkelig nok fremdriften etter den fine førstetimen. Valerian and the City of a Thousand Planets er likevel en festforestilling for B-film-elskere.
Anmeldelse: Baby Driver får det til å rykke i gasspedalfoten
Den enorme romstasjonen Alpha rommer mennesker og skapninger fra tusen planeter. Nå trues den av en ukjent trussel innenfra, og romagentene Valerian (Dane DeHaan) og Laureline (Cara Delevingne) får oppdraget å finne ut hvem som står bak.
De legger ut på en farlig ferd som setter dem i kontakt med alle slags merkverdige figurer, steder og farer, både på fremmede planeter og i romstasjonens indre.
Høy underholdningsfaktor
Filmen starter med en nydelig sekvens som knytter vår tids romfart til en fantasiversjon av fremtidens utforsking av verdensrommet. Sekvensen tonesettes av David Bowies klassiker Space Oddity, som er et utmerket valg, fordi denne filmen virkelig er en romraritet.
Besson skaper en ekstremt rik og detaljert verden med en enorm spennvidde og store kontraster. Det er så mye lekkert å oppdage her at det trolig trengs flere gjensyn for å få med seg alt. Heldigvis har Valerian and the City of a Thousand Planets en så høy underholdningsfaktor at den vil være verdt å ta frem igjen.
Anmeldelse: Charlize Theron er en rå actionheltinne i Atomic Blonde
I den første timen fyker handlingen fremover med stor oppfinnsomhet og fortellerglede, men cirka halvveis skjer det noe. Besson tråkker, kanskje uforvarende, på bremsen. Fremdriften mister farten og tråden, blant annet med et sidesprang med Ethan Hawke og Rihanna som strengt tatt burde vært kuttet, selv om også denne sekvensen kan by på visuelt lekre påfunn. Man kan mistenke at hele akten er puttet inn i ettertid for å skaffe filmen litt nødvendig stjernekraft.
Hovedrollene spilles nemlig av Dane DeHaan og Cara Delevingne, som riktignok ikke er hvem-som-helst, men er heller ikke umiddelbare publikumsfavoritter. De gjør jobbene sine, uten å tilføre filmen mer enn det aller nødvendigste. Den gjennomgående kjærlighetstråden mellom Valerian og Laureline er kjedelig og blass, og hadde trengt skuespillere av et helt annet kaliber for å oppnå en høy temperatur.
Oppfinnsom og fantasifull
Filmen er for øvrig basert på den franske tegneserien Valerian and Laureline av Pierre Christin og Jean-Claude Mézières. Det er besynderlig at filmens tittel kutter Laureline, for de er to likeverdige figurer som følger hverandre gjennom hele historien.
Det må være markedsføringshensyn som står bak, for det kan ikke være noen annen grunn til å fokusere på den ene figuren fremfor den andre.
Anmeldelse: Burn Burn Burn er en kul og rørende begravelsesreise
Valerian and the City of a Thousand Planets har altså noen mangler som gjør at den ikke føyer seg inn blant Luc Bessons beste filmer. Den er likevel så oppfinnsom og fantasifull at jeg gjerne ser den om igjen.
Jeg kan til og med ønske meg en oppfølger fra dette universet, så lenge DeHaan og Delevingne kan skape sterkere bånd mellom sine figurer, og Besson kan sørge for at manuset har et klarere plott med uavbrutt fremdrift og en sterkere rød tråd.
Valerian and the City of a Thousand Planets er godkjent med forbehold.
