Ikke siden Ivo Caprinos filmatisering av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr har eventyret om Askeladden vært filmatisert, og først nå får den eplekjekke dagdrømmeren en helaftens spillefilm i Askeladden – I Dovregubbens hall.
Det er Mikkel Brænne Sandemose, som tidligere har forvaltet norsk kulturarv og eventyrtradisjon på underholdende vis i Gåten Ragnarokk, som har regissert filmen, men det svinger ikke like godt denne gangen.
Askeladden – I Dovregubbens hall er lun og sjarmerende, men også platt og lite engasjerende. Det kjennes heller aldri som om noe virkelig står på spill, og dermed uteblir den helt store eventyrfølelsen.
Prinsessa og halve kongeriket
Det er en rekke forskjellige folkeeventyr som blandes i Askeladden – I Dovregubbens hall. Her er både nøkk, troll, hulder og heks med i dansen.
Som i eventyret er det prinsessa og halve kongeriket det står om også denne gangen. Når prinsesse Kristin (Eili Harboe) bortføres av Dovregubben legger brødrene Per, Pål og Espen Askeladd (Mads Sjøgård Pettersen, Elias Holmen Sørensen og Vebjørn Enger) ut på eventyr for å redde henne. Om de ikke får halve kongeriket, så får de kanskje en belønning stor nok til å redde gården til faren deres.
Men det er ikke bare brødrene som er på prinsessejakt, den usympatiske Prins Fredrik (Allan Hyde) er forlovet med Kristin, og han har ikke tenkt til å la noen fattige gårdsgutter stå i veien for hans vei til makta i kongeriket.
Nasjonalromantikken i høysetet
Brænne Sandemose og fotograf John Christian Rosenlund (Kongens Nei, Bølgen) har laget en visuelt flott film med klare nasjonalromantiske referanser.
De har helt tydelig latt seg inspirere av Theodor Kittelsens illustrasjoner fra Asbjørnsen og Moes eventyrsamling, helt ned til konkrete motiver som for eksempel “Soria Moria Slott (“Langt langt borte saa han noget lyse og glitre») og “Nøkken”.
Flotte bilder av storslagen natur gjør seg godt på kinolerretet. Og i likhet med Kittelsens mørkere motiver spiller skogen en stor rolle for å skape en trolsk stemning som kler eventyret godt.
Også på lydfronten spilles det på nasjonalromantiske strenger. Edvard Griegs “I Dovregubbens hall” er selvsagt med, men Jan Inge Berentsen Anvik (Ginge) har latt seg inspirere av Grieg i filmens originale lydspor, og bidrar til å skape den rette tonen for fortellingen.
Svakt manus
Askeladden – I Dovregubbens hall har altså rammen rundt godt eventyr på plass, men dessverre er historien for platt og manuset for dårlig til at jeg blir ordentlig engasjert i fortellingen.
Hverken god regi, eller stødig skuespill klarer å redde et manus som er for svakt, og resultatet er tidvis svært stiv dialog, og vitser uten gjennomslagskraft.
Actionsekvensene er aldri spennende nok til at jeg frykter det ikke skal gå bra, og jeg rekker heller aldri å bli godt nok kjent med prinsesse Kristin til at jeg bryr meg så fryktelig mye om henne. Manuset gir heller ikke Eili Harboe så mye å spille på, og Kristin blir derfor bare skyggen av det som kunne ha vært en tøff eventyrprinsesse.
Fungerer som barnefilm
Det er Vebjørn Enger og Elias Holmen Sørensen som redder filmen for min del. Enger er svært sjarmerende i hovedrollen og har glimtet i øyet en slik rollefigur trenger, mens Holmen Sørensen gir filmen varme og lunhet i rollen som Pål.
Sammen er de to nok til at jeg koser meg i perioder underveis i filmen, og antageligvis nok til at foreldre vil overleve et par timer i kinosalen, mens barna blir underholdt. Og det er nettopp som barnefilm den er best. Jeg vet ikke om det var barnefilm Sandemose og Co. ville lage, men det er det de har endt opp med, og for den yngre garde vil nok Askeladden – I Dovregubbens hall være god underholdning i kinomørket.
