Alle som vet litt om tennis kjenner historien om Björn Borg og John McEnroe. Den elegante stjerna og den rebelske nykommeren møttes i herrenes Wimbledon-finale i 1980, en kamp som ble historisk.
Filmen Borg skildrer denne tvekampen med gode portretter av to ulike personligheter.
Historien kommer seg ikke helt unna sportssjangerens sedvanligheter, og har et lite handikap i og med at utfallet er såpass godt kjent, men regissør Janus Metz greier likevel å skape et engasjerende drama, der spenningen er merkbar, både på og utenfor Centre Courten.
Storfavoritt i Wimbledon
Filmen innledes med en tekstplakat som sier at den er inspirert av virkelige hendelser, hvilket betyr at noe kan være oppdiktet og dramatisert, men hovedtrekkene er godt kjent.
Björn Borg (Sverrir Gudnason) har vunnet fire strake Wimbledon-titler og er storfavoritt foran 1980-turneringen.
John McEnroe (Shia LaBeouf) er en reell utfordrer, og vi følger deres vei gjennom mesterskapet og sirkuset rundt, der alle ser kontrastene mellom den tilsynelatende kalde og følelsesløse svensken og den aggressive og temperamentsfulle amerikaneren.
Anmeldelse: 47 Meters Down gjør ingenting som ikke er gjort før
Historien springer effektivt frem og tilbake i tid, og gir en god følelse av hvorfor Bjørn Borg ser John McEnroe med andre øyne enn publikum. Ronnie Sandahls manus hevder at de to faktisk ikke er så ulike bak sine respektive fasader.
Vi ser hvordan en ung og rebelsk Borg blir oppdaget av talentspeideren Lennart Bergelin (Stellan Skarsgård), som temmer raseriet og kultiverer Borg til å bli verdens beste tennisspiller. Det gode samspillet mellom Gudnason og Skarsgård vitner om to mennesker med dyp respekt og kjærlighet for hverandre.
Tuva Novotny er også dyktig i en mindre rolle som Borgs daværende kjæreste, Mariana, som prøver å støtte, men blir tidvis skjøvet ut av en mann satt under et umenneskelig press.
Matcher Borgs utseende og personlighet
Borg virker autentisk på de fleste områder, både i skildringen av jet set-livet rundt 1980, de spennende matchene på tennisbanen og den mentale kampen i garderober og på hotellrom.
Björn Borg spilles overbevisende av Sverrir Gudnason, som ikke bare matcher utseendemessig, men har også den samme kjølige fasaden, noe som dessverre også gjør Borg til en tidvis kjedelig figur.
Da er det mer spennende å følge McEnroe, strålende spilt av Shia LaBeouf, den tilsynelatende ustabile og sterkt emosjonelle mannen som kjefter og smeller mot omgivelsene. Og da tenker jeg på BÅDE McEnroe og Lebouf.
(For øvrig: Björn Borgs sønn, Leo, som selv er en lovende tennisspiller, gestalter rollen som sin egen far som ung).
Anmeldelse: The Hitman’s Bodyguard fremstår tidvis som en direkte billig actionfilm
Borg er en underholdende film om en av tidenes mest spennende sportsbegivenheter. Det skulle nesten bare mangle at det ikke ble en interessant film av det.
Og det har det blitt, at på til med en fascinerende skildring av det man ikke fikk sett den gangen, nemlig tvilen, nervepåkjenningen og den mentale selvpiningen som, ifølge filmen, foregikk i kulissene. Dette gjør Borg til en menneskeliggjøring og avmystifisering av to ikoner.
Og selv om det er godt kjent hvem som vant herrenes Wimbledon-finale i 1980, føler man seg ikke helt sikker før vedkommende ramler ned på kne i seiersrus.
