Det er merkelig hvordan en filmopplevelse kan synke i kvalitet etter noen måneder. I mai syntes jeg at Sofia Coppolas The Beguiled var en av de fem beste på filmfestivalen i Cannes. Ved andre gangs påsyn forstår jeg ikke helt hvorfor.
Dette er et sørstatsdrama med flinke skuespillere og helt fantastisk foto, men Coppolas film har også flere stivbeinte og tilknappede sekvenser som rett og slett er dørgende kjedelige.
The Beguiled varer i bare 93 minutter, men virker dobbelt så lang. Filmen er pen og velment, men også svært anonym og forglemmelig.
Starter et psykologisk spill
Denne historien handler om to lærere og fem elever på en skole for unge jenter i Louisiana. Den amerikanske borgerkrigen raser, de er avskåret fra omverdenen og må klare seg helt uten menn i hverdagen.
En av jentene finner den skadde nordstatssoldaten John McBurney (Colin Farrell) i skogen og tar han med inn i huset, der han får pleie og beskyttelse, til tross for at han er en fiende.
Det viser seg at McBurney slett ikke har det travelt med å bli frisk og returnere til slagmarken. Han starter i stedet et psykologisk spill for å sikre sin overlevelse.
Sofia Coppola: – Jeg er interessert i kvinnelige figurer
Sofia Coppolas manus er basert en roman av Thomas Cullinan fra 1966, som også ble filmatisert av Don Siegel i 1971 med Clint Eastwood i den mannlige hovedrollen. Mens den ble fortalt fra soldatens perspektiv, er Coppolas versjon fortalt fra kvinnenes side.
Vi ser hvordan både de voksne beboerne, Miss Martha (Nicole Kidman) og Edwina (Kirsten Dunst) og de unge (spilt av blant andre Elle Fanning og Angourie Rice) lar seg sjarmere av McBurney, og hvordan dette eskalerer og skaper farlige spenninger i huset.
De voksne skuespillerne er for så vidt dyktige, men dialogen er så stivbeint og formell at det er vanskelig å knytte bånd til figurene. The Beguiled minner ofte om gammelt fjernsynsteater, noe som ikke fenger så godt på kino i 2017.
Tynt moralsk dilemma
Det beste med filmen, er de vakre bildene som fotograf Philippe Le Sourd har fanget opp av både det søylekledte huset og den trolske skogen rundt, der eldgamle trær innhylles av dis, kanskje røyk fra krigen i det fjerne. Han har filmet i det smale formatet 1,66:1, ganske sikkert for å understreke figurenes beklemte situasjon og trange handlingsrom der ute i skogen.
Lydbildet preges av stadige drønn, som minner oss om krigen som raser rundt hovedpersonene. Kostymene virker også gjennomarbeidet og autentiske, i hvert fall for en som ikke har kunnskap om amerikansk 1860-talls-mote.
Filmens innpakning holder altså høy kvalitet. Coppolas manus formidler imidlertid et moralsk dilemma som fortoner seg som litt tynt i mine øyne, som handler om noens skjebne er fortjent eller ikke.
Anmeldelse: It er et underholdende mareritt med frydefull klovneskrekk
The Beguiled plages også av noen situasjoner som er for dumme til å tas alvorlig. Et eksempel (spoiler-advarsel) er når noen holdes innelåst på et rom med mange vinduer.
Eller når et håndgemeng ved en trapp får et nesten utrolig utfall. Eller når en av jentene forsøker å gjøre noe i skjul ved porten, og blir overrasket av den enbente personen med krykker som plutselig står rett bak henne.
Slike episoder bryter illusjonen. Kombinert med den stive dialogen, den tvilsomme moralen og de langdryge mellompartiene, blir The Beguiled dessverre ingen god film fra Sofia Coppola, samme hva jeg mente om den i Cannes.
