Victoria and Abdul

Victoria and Abdul tar for seg den sanne historien om dronning Victoria av Storbritannias vennskap til en indisk tjener ved navn Abdul Karim.

Handlingen er rask til å komme igang, og det ser en stund ut til at vi får et interessant møte med en av historiens lengst regjerende monarker.

Det viser seg likevel fort at selv om akselerasjonen ikke er så verst, er ikke toppfarten noe særlig å skryte av. Litt som min fars gamle Ford Granada blir filmen etter hvert til en ganske langsom og uspektakulær affære, som man fint rekker å gå lei av på to timer.

Keiserinnen av India

Filmen starter med at den unge inderen Abdul får beskjed om at han er utvalgt til å overrekke en seremoniell mynt til dronning Victoria i Buckingham Palace.

Dronningen får et godt øye til Abdul umiddelbart. Litt fordi han er kjekk, men også fordi hun – til tross for at hun smykker seg med tittelen «keiserinne av India» – aldri selv har vært i India.

Vi møter en aldrende Victoria, som er lei av pomp, prakt og innpåslitne aristokrater. Ved å tilbringe tid med Abdul får hun tilbake noe av livsgnisten, og et vennskap begynner å utvikle seg mellom de to. Et kontroversielt vennskap.

Spenningen i filmen baserer seg i all hovedsak på at Abdul er brun i huden, og at de aller fleste ved det engelske hoffet ikke liker at folk er brune i huden. Denne konflikten etableres tidlig, men fører egentlig ingensteds hen.

Til tross for en strålende skuespillerprestasjon fra Judi Dench som Victoria, så er Victoria and Abdul ganske intetsigende. Og til drama-komedie å være er den dessverre hverken spesielt dramatisk eller komisk.

Savner dybde fra Abdul

Vennskapet mellom de to tittelrollene er den følelsesmessige drivkraften i filmen. Dette fungerer dessverre ikke like godt som drivkraft om man ikke helt kjøper den ene tittelrollen.

Jeg blir ofte satt ut over hvor lite følelsesmessig dybde figuren Abdul framstilles med i filmen. Fra første stund støtter han dronningen uforbeholdent, og viser ikke tegn til å reagere over den arrogante behandlingen både han selv, og indisk kultur generelt, konsekvent blir utsatt for.

Selv ikke når Victoria smykker seg med Indias mest dyrebare, stjålne nasjonalskatter, viser Abdul tegn til indre konflikter.

Filmen later ikke som den er mer enn lett underholdning, og jeg har forståelse for at den ikke vil bevege seg for mye ut i storpolitikkens landskap. Det føles likevel rart å ikke engang anerkjenne den store, britiske koloni-elefanten i rommet.

Den eneste i hele filmen som kommer med kritikk mot det britiske imperiet er Abduls indiske venn Mohammed. Men siden Mohammed fra starten av etableres som filmens «comic relief», forsvinner noe av brodden i kritikken hans umiddelbart.

Middelmådig

Jeg vet ikke hva filmen forsøker å si. Det eneste den egentlig lykkes i å fortelle meg er at Judi Dench er en god skuespiller, noe jeg var fullstendig klar over fra før.

Filmen har muligheten til å dra innom mye interessant tematikk, men griper aldri sjansen. I stedet velger den å holde tonen lettbeint, noe som gjør at den ikke når lenger opp enn til midten av treet.

Den kaster et enkelt og unyansert lys på det britiske hoffet under imperiets storhetstid, og blir kjedelig i lengden. Victoria and Abdul blir rett og slett for lett fordøyelig til å være veldig fornøyelig.