Karsten og Petra lager teater er trygg underholdning for de minste. Filmen er faktisk så trygg at det egentlig ikke skjer så mye.
Publikum får servert små fnugg av moralsk visdom gjennom hele filmen, og både unge og voksne skuespillere spiller godt. Filmen lider likevel av at alt som minner om konflikter uteblir, og at handlingen sliter med å finne sitt hovedfokus.
Jeg tror likevel at de minste vil kunne få mye glede av det siste innblikket i Karsten og Petra-universet. Foreldre må derimot regne med å ikke være konstant underholdt i kinosalen.
Spotlys i spotlyset
Filmen starter med at Karsten, Petra og resten av barnehagebarna er på dukketeaterforestilling på det lokale teateret. Petra synes skuespillerne er flotte, og blir inspirert av syngingen.
Karsten er mer opptatt av lyssettingen, og blir venn med Anne – forestillingens lysansvarlig. Han får en spesiell forkjærlighet for «følgespoten» – den manuelt styrte lyskasteren som lyser opp hovedrollene.
Problematikk rundt bruken elektrisk lys dukker opp flere ganger i løpet av filmen. Publikum lærer tidlig at elektrisitet ikke er noe leketøy, og at det i tillegg er en luksus ikke alle er like heldige å ha.
Da barna finner ut at det finnes landsbyer i India som ikke har elektrisitet, bestemmer de seg for å sette opp sin egen teaterforestilling for å samle inn penger.
Pedagogisk underholdning
I en av scenene finner en jente i barnehagen på en sang – noe som i mitt hode er imponerende i seg selv – men får kritikk fra Petra fordi en av strofene ikke rimte. Etter en rask samtale med en kosebamse-ugle finner hun imidlertid på et tilfredstillende rimord, og alt er igjen fryd og gammen i barnehagen.
Slike små uenigheter mellom barna er det nærmeste man kommer konflikter i filmen. Samtlige uenigheter løses raskt og pedagogisk.
Moralske visdomsperler tuftet på grunnideen om å være snille med hverandre kommer på løpende bånd, og står sentralt gjennom historien. Til tider mer sentralt enn selve historien. Alt er så koselig og trygt at det ikke føles som noe egentlig står på spill.
Mitt voksne øye sliter med å se hvor spenningen i filmen ligger, og jeg reagerer på at de voksne i filmen virker unaturlig – nesten mistenkelig – trivelige. Jeg innser samtidig at jeg ikke lenger befinner meg i filmens målgruppe. Jeg mistenker at det tilsiktede publikumet vil ha større lykke med å få både spenning og underholdning ut av kinobesøket enn undertegnede.
I overkant trygt
Barna leverer søte og energiske roller. De sørger for mye liv og røre når handlingen flytter seg til barnehagens fire vegger, noe som bare er moro.
Karsten og Petra, spilt av Oliver Dahl og Alba Ørbech-Nilssen, viser et fint samspill seg imellom. Kosedyra i filmen lever sitt eget liv, og grensen mellom fantasi og virkelighet er akkurat så diffus som den bør være.
Regissørene viser stødige hender både når det kommer til enkel og elegant visuell fortellerkunst, og hvordan man får det beste ut av barneskuespillere.
Handlingen utspiller seg stort sett på de samme fire stedene, noe som gjør at filmuniverset føles litt trangt. Sjarmerende barn klarer heller ikke å hindre at handlingen blir litt langtekkelig etter hvert, og jeg tror ikke publikum hadde tatt skade av litt ekstra dramatikk.
Tryggere underholdning enn Karsten og Petra lager teater finner du nok ikke, og de aller minste vil nok finne en viss underholdningsverdi i den. Den er etter min mening litt for trygg for sitt eget beste, og ender opp som en noe forglemmelig barnefilm.
