Et barns sorg og redsler skildres forbilledlig godt i Jonas Matzow Gulbrandsens imponerende debutfilm, Skyggenes dal. Dette er et dunkelt drama med en mørk estetikk, et drømmende uttrykk og en god barnerolle.
Historien fortelles fra lille Aslaks perspektiv, der utviklingen styres av guttens oppfatning av hendelser rundt ham.
Skyggenes dal er en stilsikker og sørgmodig film med vare og foruroligende stemninger, fanget inn med nydelig foto og atmosfærisk lydlegging. Den er aller best når skogen er på sitt dypeste, og når den formidler barndommens mørkere nyanser.
Overlatt til seg selv
6 år gamle Aslak (Adam Ekeli) har det ikke greit hjemme i den lille bygda ett sted på Vestlandet. Familieforhold gjør at moren Astrid (Kathrine Fagerland) ikke makter å ha fokus på sin yngste sønn.
Aslak er derfor mye overlatt til seg selv og sine egne demoner. Det er nemlig noe i naturen utenfor som dreper sauer for moro skyld, og Aslak ser for seg at det dreier seg om et monster, kanskje en varulv.
Når hunden hans forsvinner, går Aslak ut i den tjukke, svarte skogen på egen hånd for å finne ham. Alt som en reaksjon på en hendelse i familien som han ikke helt forstår omfanget og rekkevidden av.
Anmeldelse: Det er vanskelig å ta katastrofefilmen Geostorm på alvor
Filmen er et resultat av et fruktbart samarbeid mellom brødrene Jonas og Marius Matzow Gulbrandsen, førstnevnte på manus og regi, sistnevnte på foto. Bildene er like vakre som de er foruroligende, der naturen er en visuell parallell til historiens mørke tematikk.
Her er det flere imponerende tablåer med bittesmå figurer i massiv skog. Disse scenene lydlegges svært effektivt med kvister som knekker, illevarslende dyrelyder og iskalde vindsus gjennom trekronene.
Musikken, komponert av den polske veteranen Zbigniew Preisner (Blå, Hvit, Rød, Den hemmelige hagen), understreker bildenes poetiske kraft med stemningsskapende klang og melodi, blant annet ved hjelp av den melankolske stemmen til australske Lisa Gerrard (best kjent for sine bidrag til filmene The Insider og Gladiatoren).
Legger ut på en odysse
Historien er skrevet av regissøren selv sammen med Clement Tuffreau og den er nydelig fortalt. I likhet med Aslak snapper også publikum opp informasjon bitvis gjennom overhørte samtaler og andre små oppdagelser, og må sette sammen egne bilder av hva som skjer.
Aslak legger ut på en slags odysse der drøm og virkelighet krysser hverandre med umerkelige overganger. Store deler av filmen forløper uten dialog, men stemningene forteller alt man behøver å vite om Aslak og hans utfordringer som liten gutt i en litt for stor og uavklart verden.
Anmeldelse: Natta pappa henta oss maler ut sterke minner i uttrykksfull dokumentar
Adam Ekeli er et funn i den bærende hovedrollen. Han er åpenbart instruert godt, men må også ha et talent for naturlig og behersket skuespill der store og vonde følelser formidles med lysende ansiktsuttrykk og resignert kroppsspråk. Aslak fremstår som ekstremt sårbar og alene i en forvirrende verden som et barn ikke har forutsetninger til å forstå.
Han omgis av flere små, men viktige bifigurer, blant annet en mystisk ung mann, spilt av John Olav Nilsen, som bor midt i svarteste skauen. Hvem han er, og om han egentlig er virkelig, er ett av filmens mange mysterier som er opp til publikum å tyde.
Brødrene Matzow Gulbrandsen og resten av staben har all grunn til å være stolte av det de har prestert. Skyggenes dal er et sårt, stillferdig og suggererende drama som så absolutt fortjener kinopublikummets oppmerksomhet. Det skjer ikke ofte at en norsk regissør gjør en så overbevisende spillefilmdebut!
