Jo Nesbøs Harry Hole-serie er ikke bare knallgod krim, men også et interessant dypdykk inn i sinnet til en skada, men briljant politimann.
Dessverre har rollefigurens dybde forsvunnet i overgangen fra bok til kinolerret, og med seg har den tatt den intense spenningen som har gjort Snømannen til en internasjonal bestselger.
Igjen står en helt standard og ganske kjedelig krimfortelling, som aldri lar meg kjenne hjertet i halsen.
Filmanmeldelse: «Blade Runner 2049» – Mektig og majestetisk science fiction.
En illevarslende snømann
Når snøen faller i Oslos gater forsvinner en kvinne fra hjemmet sitt. Hun etterlater seg mann og barn, men utenfor huset har en ny figur dukket opp, en snømann som stirrer inn.
Den fordrukne politietterforskeren Harry Hole (Michael Fassbender) og hans nye kollega Katrine Bratt (Rebecca Ferguson) tar saken. Snart forsvinner enda en kvinne, og det viser seg at en seriemorder er på ferde.
Kommer ikke under overflaten
Det er umulig å la være å sammenligne filmen med Jo Nesbøs roman, noe som muligens er litt urettferdig siden boka som regel er bedre når en fortelling har blitt adaptert for det store lerretet.
Likevel er det relevant for anmeldelsen fordi det sier noe om hvordan regissør Tomas Alfredson (La den rette komme inn) og manusforfatterne Søren Sveistrup (Forbrytelsen), Peter Straughan (Muldvarpen) og Hossein Amini (Drive) har prioritert hva som skulle være med.
Noe av det som gjør Nesbøs bøker så interessante er det som skjer i hodet på Harry Hole. I filmen kommer vi imidlertid aldri ordentlig bak det forfylla blikket til Michael Fassbender.
Svake rollefigurer
Det er tydelig at oppbyggingen av rollefigurene har blitt nedprioritert til fordel for handling. Problemet med dette er at handlingen ikke blir interessant når rollefigurene ikke har blitt godt nok etablert.
Det er som om Alfredson og Co. lener seg på at Harry Hole er en mann mange kjenner fra før, men en kinofilm må kunne stå på egne ben.
Forholdet mellom Harry og ekskjæresten Rakel, spilt av Charlotte Gainsbourg, er et godt eksempel.
De som har lest bøkene vet hvor mye som ligger mellom de to, men i filmen blir dette kun etablert i en kjapp dialog. Michael Fassbender og Charlotte Gainsbourg har heller ikke et eneste fnugg av kjemi, og forholdet mellom dem føles derfor ikke troverdig.
Rakel er for øvrig en svært svakt skrevet figur som kun blir brukt som plotvirkemiddel. Når ting tilspisser seg for Harry kjenner jeg dermed ikke på hvor mye som står på spill for ham. Dette har som direkte konsekvens at filmens finale ikke blir spesielt spennende.
Serieanmeldelse: «Okkupert» S02 E01 – E04 – Ujevn spenningsunderholdning.
Velkjent formspråk
Visuelt så klarer regissør Alfredson og fotograf Dion Beebe (Edge of Tomorrow, Equilibrium) å sette stemningen, men det eksperimenteres på ingen måte med formspråket.
Vi får det vi har blitt vant til å se i nordisk noir med kameraføring erketypisk for sjangeren. Filming gjennom vinduer, kjøringer over snødekt landskap, det kalde lyset, de tomme kontorlokalene, de mørke gatene. Likevel ser det unektelig pent ut, men det føles litt for sterilt.
Lydsporet til Marco Beltrami byr på standard spenningsmusikk som hverken forbedrer eller forverrer filmopplevelsen.
Filmanmeldelse: «What Happened To Monday» – Tøff sci-fi-thriller fra Tommy Wirkola.
Les heller boka
Det er en gjennomgående følelse av uutnyttet potensial i Alfredsons film. Jakten på morderen blir aldri nervepirrende, mordene blir aldri skremmende og rollegalleriet blir aldri interessant.
Det er ganske imponerende at en film som handler om en seriemorder som bytter om hodet på snømenn og lik faktisk klarer å bli kjedelig, men filmen evner ikke å skape spenning underveis, eller bygge opp til thrilleren den forsøker å være mot slutten.
Det er mulig filmen vil fremstå hakket bedre om du ikke har kjennskap til Harry Hole fra før, men Snømannen vil likevel aldri bli en god film.
Nei, jeg må nesten benytte meg av klisjeen – les heller boka.
