I fjor sommer gjorde de tre overbelasta mødrene Amy, Kiki og Carla opprør mot samfunnets perfeksjonsmas i komedien Bad Moms. Min kollega Sigurd Vik kalte den grei, men harmløs underholdning og trillet treer på terningen.
Nå er Mila Kunis, Kristen Bell og Kathryn Hahn tilbake i oppfølgeren A Bad Moms Christmas, men der de reddet den første filmen fra å bli direkte dårlig er det ikke mye hjelp å hente denne gangen.
De gode skuespillerne sørger riktignok for at filmen ikke blir en fullstendig katastrofe, men A Bad Moms Christmas er en kjedelig klisjésmørje som aldri blir særlig morsom.
Filmanmeldelse: «Bad Moms» – Foreldreopprør i smørglatt Hollywood-versjon.
Når mødrene får mødrene på besøk
Med bare noen dager igjen til julaften har Amy (Mila Kunis) og Kiki (Kristen Bell) mye som må ordnes klart til jul. Huset skal pyntes, gaver skal kjøpes og maten skal ordnes. Amy er skilt og Kikis mann hjelper tydeligvis ikke til, så alle juleforberedelsene faller på dem.
Med litt hjelp fra den mer avslappa venninna Carla (Kathryn Hahn) bestemmer de seg for å droppe alt maset rundt jula dette året. Det er bare ett problem. Alle de tre venninnene får mødrene sine på besøk, og den avslappende jula de så for seg står dermed i fare.
Amys kritiske mor Ruth (Christine Baranski), Kikis klengete mamma Sandy (Cheryl Hines) og Carlas ansvarsfraskrivende roadiemamma Isis (Susan Sarandon) gjør livet vanskelig.
Langt mellom latterbombene
Som det som ofte er i slike “helsprø komedier” er menneskene i filmen overdrevne rollefigurer som ikke virker spesielt realistiske. Det er imidlertid ikke så veldig farlig at de er karikaturer så lenge de og humoren i filmen fungerer, men filmskaperne Jon Lucas og Scott Moore får det rett og slett ikke til denne gangen.
De er to drevne manusforfattere som har hatt suksess med denne typen humor tidligere (Hangover-filmene), men denne gangen sitter det hverken på manus- eller regifronten.
A Bad Moms Christmas er strippet for alt som heter sjarm, og det er langt mellom latterbombene.
Jeg kan telle gangene jeg humra på én hånd. Da var det enten Kathryn Hahn og Susan Sarandons rollefigurer som fikk meg til å dra på smilebåndet. De er grove og frekke i kjeften, noe jeg er svak for.
Men selv ikke Hahn, som har fantastisk god komisk timing klarer å gjøre de platte vitsene i filmen spesielt morsomme bortsett fra ved et par anledninger. Sarandon hadde ikke klart å være dårlig om hun hadde prøvd, men heller ikke hun klarer å løfte manuset til at det frembringer noe mer enn et par korte bjeff fra meg.
Utdatert humor
Det er mulig A Bad Moms Christmas kun er mynta på stressa alenemødre, eller kvinner som opplever en enorm skjevfordeling av arbeidsoppgavene i hjemmet.
Selv kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i noen av problemstillingene, bortsett fra at det er slitsomt å handle julegaver når kjøpesenteret er fullpakka med folk.
– Hvorfor kjøper jeg alle julegavene? Er det fordi jeg er en jente? Det er jo 2017, spør en frustrert Kiki på et tidspunkt i filmen. Her er det åpenbart at jeg skal nikke anerkjennende med, men det eneste jeg tenker er hvor merkelig det er at filmen selv påpeker sin utdaterte humor.
Mot slutten av filmen forsøker filmskaperne å trekke i de emosjonelle trådene for å få den koselige avslutningen en slik julefilm krever.
Men siden alle rollefigurene er flate som utkjevla pepperkakedeig blir det bare klissete når filmen insisterende forsøker å få meg til å gråte. Jeg er ekstremt lettrørt og gråter stort sett når jeg får beskjed om det, så jeg kjente det rykka litt i tårekanalene på et tidspunkt, men det var ikke nok til å skape reell hjertevarme for rollefigurene.
Litt julestemning fikk jeg dog av A Bad Moms Christmas, så nå håper jeg bare min jul blir bedre enn denne filmen.
