En historie fra virkeligheten fortelles med litt for mye sukret nostalgi i Andy Serkis sin regidebut, Breathe.
Hovedfigurene er basert på produsent Jonathan Cavendish sine egne foreldre, og det er lett å se for seg at filmversjonene av dem presenteres med litt for stor respekt, og at konflikter og problemstillinger til en viss grad glattes over.
Det er en vakkert filmet historie om sykdom og kjærlighet, og en velment hyllest til menneskets viljestyrke, men Breathe blir likevel litt for pen og ufarlig til å gjøre så stort inntrykk som den kunne ha gjort med litt modigere valg.
Rammes og lammes av polio
Katastrofen inntreffer i 1958, mens nygifte Robin Cavendish (Andrew Garfield) og Diana Cavendish (Clarie Foy) befinner seg i Kenya. Robin rammes av polio, lammes fra halsen og ned og blir 100% avhengig av en pustemaskin for å holde seg i live.
Etter et mistrøstig opphold på sykehus i England, tar ekteparet selv initiativ til å flytte ham til deres nye hjem, der de ved hjelp av gode venner forsøker å finne opp nye tekniske hjelpemidler for å frigjøre Robin fra sykesenga.
Dette arbeidet skal vise seg å få store konsekvenser for både andre poliorammede og funksjonshemmede med lignende utfordringer.
Anmeldelse: American Assassin har lite nytt å tilføre sjangeren
Filmens største fortrinn er at den har Andrew Garfield i den ene hovedrollen, en skuespiller det er svært lett å like. Hans sympatiske fremtoning og dyktige spill gjør den mannlige hovedfiguren til en person man føler sympati og medynk for, uten at han noen gang blir stakkarslig.
Claire Foy leverer en sterk og godt gjennomført rolle, men det kan virke som om hun har tatt med seg den stive adeligheten fra rollen som dronning Elizabeth i The Crown over til rollen som Diana i Breathe, for hun kan virke litt kald og distansert, selv i situasjoner der man skulle tro at følelsene burde vært i et større kaos.
Nydelig filmet i bredformat
Et ankepunkt mot filmen er en tydelig tilbøyelighet til å nostalgisere forholdet mellom Robin og Diana.
Det melder seg fra tid til annen vanskelige spørsmål som Robins dødsønske tidlig i sykdomsforløpet, tanker om at Diana bør forlate ham, og senere om at hun burde finne seg en elsker, men disse spørsmålene avfeies raskt, og føles mer som pliktløp enn som dramatiske øyeblikk av stor betydning.
Kanskje er det her man best ser konsekvensene av at det er de virkelige hovedpersonenes sønn som har produsert filmen. Kanskje har avstanden til materialet vært for liten til å gi historien temperaturen som kunne ha hevet dramatikken noen hakk opp.
Anmeldelse: Rom 213 er sjangersolid svensk sommerleirskrekk
Breathe er nydelig filmet av Robert Richardson i et superbredt format (2.76:1). Intensjonen var nok å lage en storslagen film med et klassisk, romantisk uttrykk som vekker assosiasjoner til 1950- og 60-tallets epos.
Regissør Andy Serkis er mest kjent som skuespiller i motion capture-roller, som for eksempel Gollum i Ringenes Herre, Snoke i Star Wars: The Last Jedi og Caesar i Planet of the Apes-filmene. Debuten bak kamera viser at han slett ikke er uten talent for å finne nære og personlige vinklinger i en stor ramme som dette.
Breathe gjør inntrykk, til tross for flere episoder der det virkelighetsnære må vike for det drømmende (med en uventet rast på en spansk landevei som et litt for arrangert «høydepunkt»). Det hindrer likevel ikke Breathe fra å være en sympatisk film om et spesielt ektepar som brukte en vond skjebne til å utføre noe godt.
