Vi reiser tilbake i tid med Activisions nyeste lansering – til en tid og virkelighet som vi alle har kjennskap til, men som de aller færreste av oss har opplevd.
Vi skal til året 1944, en del av det tiåret som det kanskje er skrevet om aller mest i historiebøkene våre. Vi skal gjenoppleve andre verdenskrig.
Sist gang et Call of Duty-spill tok for seg andre verdenskrig var i 2008. Call of Duty: World at War ble den gang utviklet av Treyarch. Ni år har gått siden den gang, og jeg vil si at CoD-serien har utviklet seg en del. Utvikleren denne gangen er Sledgehammer Games, et firma dedikert til å lage CoD-spill hvor vi i porteføljen finner «Modern Warfare 3» og «Advanced Warfare».
Spillanmeldelse: «Call of Duty: Modern Warfare 3» – Husmorporno for actionjunkier.
Imponerende lydbilde
I spillets første nivå er jeg i en svaiende båt stappet med amerikanske soldater. Til venstre, høyre, bak meg og foran meg er det andre båter, også stappet med uniformerte soldater. Over meg flyr det enorme mengder fly. Vi er på vei inn i krig.
«D-DAY» dukker opp på skjermen.
Filmsekvensene har et imponerende lydbilde, og åpningsscenen demonstrerer dette på en ypperlig måte. Lydbildet holder seg konsekvent godt gjennom hele spillet, og gjør de fantastiske actionscenene i CoD: WWII helt utrolige å se på. Jeg skriker idet gåsehuden kryper oppover armene mine. Dette hender ved tre helt unike øyeblikk i løpet av spillet, og det er lyden som er avgjørende.
Jeg skulle ønske jeg fikk den samme gåsehuden av ting det faktisk er jeg som gjør.
Spillanmeldelse: «Call of Duty: Advanced Warfare» – Futuristisk krigsmaskineri.
Interessante øyeblikk utenom «det vanlige»
For gameplayet i seg selv er ikke veldig engasjerende. Ja, det er mye skyting, blod og flyvende granater. Men jeg kjenner aldri spenningen ved det hele. Jeg tror det er fordi jeg gjør så mye av det samme. Hele tiden.
De beste delene av spillet er de partiene hvor jeg ikke plaffer ned nazister idet jeg spurter fra dekning til dekning.
Stridsvognkjøringen, fly-seansen, snikskytter-oppdragene og det nivået hvor jeg utgir meg for å være en tysk offiser, er de delene av spillet hvor jeg virkelig koser meg. I sistnevnte må jeg memorisere falske opplysninger som jeg så må gjengi hvis nazistene stiller meg spørsmål.
Det som gjør spillet interessant er avbrekkene fra «det vanlige».
Det driver spillet fremover, og gir meg lysten til å fortsette. Av den grunn må jeg nevne bilkjøringen! For fy flate så fett det er! Å kjøre bil i CoD: WWII er et adrenalinrush du sent vil glemme, der en av kjøreturene ender opp i et gåsehudfremkallende kaotisk vidunder av en actionscene.
Til å være en amerikansk soldat, så har jeg i løpet av mine ni timer ved uhell skutt mange andre amerikanske soldater. Jeg sliter genuint med å se forskjell på nazistene og mine amerikanske brødre.
Jeg kan jeg jo for så vidt dedusere meg frem til hvem som er hvem, basert på hvor de står; de som er foran meg, og skyter fremover, er vennene mine. De som ikke gjør det er nazistene.
Men hvis jeg f. eks bestemmer meg for å være offensiv og flanke fienden, så sliter jeg med å se hvem som er mine amerikanske kamerater, og hvem som er nazister. Hvis jeg bestemmer meg for å være defensiv, så mister jeg fort oversikten om hvem som er hvem ettersom de flytter på seg mens jeg gjemmer meg.
Spillanmeldelse: «Destiny 2» – Spektakulær science fiction.
Et lite løft i flerspillerdelen
I flerspillerdelen til spillet finner jeg flere forskjellige spillmoduser, deriblant den helt nye «War» som er en kooperativ spillmodus. Det er alltid godt når store titler som dette legger til ny funksjonalitet. Spillet har også en hub-struktur de kaller «Headquarters» som jeg kan sosialisere og slappe litt av i mellom de intense kampene. Personlig har jeg et svakt hjerte for den gode gamle «Team Deathmatch», og det fungerer som det alltid har i CoD-serien. Dessverre blir dette fort kjedelig, og jeg finner meg selv i å sirkulere gjennom de andre flerspillermodusene til jeg har fått skreket all frustrasjonen ut av meg. Det er brutalt å dø i CoD.
Klassesystemet «Divisions» er også introdusert for første gang i dette spillet, et system som føles bra og som gjør at jeg gjør klokt i å spesialisere meg innenfor en viss retning. Her finner jeg alt fra snikskytterklasse til en klasse som spesialiserer seg på nærkamp med hagle. Alt for enhver. Dette systemet legger opp til gode samarbeid mellom spillere på et lag.
Oppfordres til å være defensiv
Jeg føler at spillet oppfordrer meg til å hovedsakelig være defensiv. Det spillet først lærer deg er å dukke, og å komme deg bak dekke.
Du kommer fort til å dø hvis du prøver deg på Rambo-manøvre.
Det tvinger deg til å holde samme takt som troppen din, som gir deg en taktisk fordel. Rent mekanisk gir dette spillet en god og naturlig flyt.
Quick time-sekvensene har ikoner som er uhyre små og utydelige. Jeg må ofte myse, og ender derfor opp med å trykke feil knapp. Sekvensene er ofte narrativt betinget, som da fører til at jeg dras ut av opplevelsen. Dette er frustrerende.
Sikteassistansen er slått på, ifølge spillinnstillingene. Men jeg merker absolutt ingenting. Dette er høyst nødvendig i et førsteperson skytespill spilt med håndkontroll.
Narrativt har ikke spillet mye å komme med. Spillerfiguren, Ronald Daniels, er en klisjéfylt karakter med en bakgrunnshistorie jeg føler jeg har hørt litt for mange ganger.
Ronalds gravide kone venter på han hjemme i Texas, mens han kjemper tappert for junaiten. Spillet har derimot et par karakterer jeg faktisk får medfølelse for. Blant disse er Ronalds beste venn, Robert Zussman, i tillegg til hans sersjant, William Pierson. Begge to med realistiske og levende personligheter. Det er disse figurene vi blir best kjent med i løpet av spillet.
Enkelthendelser redder ikke spillet
Call of Duty: WWII er spillet som vil tidvis gi deg gåsehud. Det vil kjede deg med repetitiv handling, men tidvis overraske deg med gameplay litt utenom det spillet presenterer som normen.
Spillet har actionsekvenser som vil gi deg bakoversveis ved et par anledninger, og biljakter som får deg til å føle deg skikkelig flink.
Og selv om dette er vel og bra, så er dette enkelthendelser i de ni timene jeg la inn i spillet. Resten av spillet går ut på å skyte, gjemme seg, skyte, gjemme seg, skyte.. du skjønner tegningen. På grunn av dette når ikke spillet veldig høyt opp på mitt kontrollerte terningkast.
