Daddy’s Home 2 har store stjerner på plakaten, men hverken Will Ferrell, Mark Wahlberg, Mel Gibson eller John Lithgow er i nærheten av å skinne i en forutsigbar og langdryg julekomedie.
Det serveres nok sjarm og mannevond slapstick til at vi får noen lune humorøyeblikk i selskap med denne helsprø bonusfamilien.
Men regissør Sean Anders er mer opptatt av å stappe halvannen time med sketsjer og ablegøyer enn å fortelle en god og morsom historie. Og etter hvert som både julepynt og fornærmelser slenges veggimellom, så sauses filmens plott sammen til et vassent oppkok av høytidsklisjeer og mellomgode familievitser.
ANMELDELSE: Daddy’s Home – Snill og kjedelig komedie om farskap
Hard vs. myk
Julen nærmer seg, og det er tilsynelatende idyll i den pappatunge storfamilien vi ble kjent med i Daddy’s Home. Stepappa Brad (Will Ferrell) og den biologiske pappa Dusty (Mark Wahlberg) har kontroll på både skolehenting og matpakkesmøring – og passer på å holde all sjalusi og aggresjon mot hverandre trykt godt nede i brystkassa.
Men da yngstedatteren (Scarlett Estevez) avslutter skolens juleforestilling med å fortelle hvor trist det er å skulle ha to julefeiringer, må team superpappa gjøre noe. De inviterer til storfamiliefeiring under samme tak.
Det innebærer at også begge farfarene blir med på festen. Og med Mel Gibson og John Lithgov under samme tak, polariseres kampen om de harde og myke familieverdiene.
Kommentarene er sleivete og humoren er sånn passe voldelig – alt på en familievennlig måte. Det blir aldri nyskapende eller spesielt smart, heller trygt og slitt og periodevis kjedelig.
ANMELDELSE: A Bad Moms Christmas – en kjedelig klisjésmørje
Will Ferrel har heldigvis et ganske høyt bunnivå
Jeg tror knapt jeg har sett Will Ferrell gå såpass på tomgang som i denne filmen. Han drar fram litt av høytidsnaiviteten og medmenneskeligheten som gjorde Elf til en vidunderlig fin film om både familiebånd og julens vesen.
Men denne filmen har hverken en stemning eller en fortelling som strekker seg etter hjerterota. Og uten varme og litt nerve, så blir Ferrels evne til å formidle barnlig glede og entusiasme redusert til «se så rar han er»-humor.
Heldigvis er Ferrel god på den også, og han er filmens mest underholdende bidrag – som en slags klønete blanding av Clark Griswolds pågangsmot og en selvhjelpsbok fra helvete.
Da er det verre med Mel Gibson som får lov til å framføre sin barske, og på grensen til mannssjåvinistiske, bestefarsfigur uten den motstanden i manus som kunne gjort rollefiguren mer spiselig, morsom og relevant.
Til å være en storprodusert komedie om den moderne bonusfamilien, er det overraskende få poenger som sikter og treffer de utfordringene som kommer av å skulle oppdra mine, dine og våre barn. Alt som er litt vondt og ekte har blitt ofret for dumt og friksjonsfritt. Og i det som kan virke som en forretningsavtale med skaperne av Bad Moms-filmene, er det ikke særlig plass til mødrene i disse pappafilmene.
Daddy’s Home 2 er en film som prøver å skjule en syltynn stamme med å pepre oss med lassevis av middels god juleslapstick og noen slappe stjerner i toppen. Og det er ganske beskrivende for hvor lite gjennomført denne historien er, når regissør Sean Anders må ty til en utslitt julehit for å prøve å samle litt halvkvedet livsvisdom i siste akt.
