Hjemsøkt prøver hardt å skremme. Av og til greier den det, men litt for ofte er virkemidlene i overkant opplagte. Ensom kvinne i gammelt hus er nemlig et velkjent sjangergrep, og det skal derfor noe til for å overraske med nyskapende grep.
Regissør Carl Christian Raabe viser gode egenskaper og ferdigheter til å lage mørke stemninger og en generell ekkel atmosfære, men burde kanskje intensivert den krypende uhyggen i stedet for å gå for den åpenbare skremmetaktikken.
Det kunne gjort Hjemsøkt til en mer effektiv grøsser. Den har noen gode tilløp, men tyr litt for ofte til enkle utveier for å få publikum til å skvette.
Kaster nytt lys over fortiden
Cathrine (Synnøve Macody Lund) drar til Gran på Hadeland for å kvitte seg med slektas gamle hus. Det er en stor og staselig bygning som vi får vite hun tilbragte mye tid i som barn, men hun har merkelig få minner derfra.
Forstyrrende lyder, ei mystisk jente og en skummel kjeller gir oppholdet mørke drag, samtidig som Cathrine får nyss i noen familiehemmeligheter som kaster nytt lys over fortiden.
Anmeldelse: Suburbicon underholder godt
Filmens introduksjon av hovedfiguren halter litt. Cathrine har rett og slett sex med sin danske samboer Markus (Ken Vedsegaard) på et restaurant-toalett, som virker litt overdrevent «bare-på-filmsk».
I neste minutt får hun beskjed om at faren er død, men det går greit, for de hadde ikke snakket sammen på et halvt år. Så avtaler hun en abort bak kjærestens rygg. Mer får vi ikke vite om hovedpersonen.
Det er som om filmen ikke vil at vi egentlig skal like Cathrine. Filmens senere avsløringer kan nok forklare hennes kalde personlighetstrekk, men det hadde vært enklere å sympatisere med en varmere figur enn det Synnøve Macody Lund har fått i oppgave å gestalte her.
Hun gjør likevel en gjennomført rollefigur, som man aner har et mørke i seg som er i ferd med å bryte ut.
Galskapen tar av
Så snart Cathrine har installert seg i huset i Gran, begynner hun å høre lyder. Mange lyder. Faktisk går lyddesignerne litt amok med høye og unaturlige lydeffekter som har til hensikt å få oss til å skvette hvert femte minutt, ofte for kraftfullt til å virke integrert med det visuelle.
Dette blir etter hvert litt kjedelig og forutsigbart, samtidig som det er litt vanskelig å se hva det egentlig er som skal være skummelt her. Da er filmens siste halvtime mye bedre, der galskapen er i ferd med å ta av også på billedfronten, samtidig som handlingstrådene trer klarere frem.
Her spiller lille Ebba Steenstrup Såheim en viktig rolle, som hun fyller godt med en alvorsfylt mine, men figurens funksjon er ganske enkel å forutse.
Anmeldelse: Justice League har solid action, men en likegyldig historie
Det er noen elementer i Hjemsøkt som ikke rimer helt, men som ikke kan diskuteres i en anmeldelse uten å avsløre for mye. La det være nok å si at noen av historiens mysterier umulig hadde kunnet være mysterier under normale omstendigheter.
Det er synd, fordi filmen ellers har flere åpenbare kvaliteter. Det visuelle formspråket i Hjemsøkt er jevnt over godt, spesielt med tanke på dyktige Philip Øgaards flotte foto av både vinterlig landskap og mørke stuekroker. Og så har filmen et ambivalent avslutningsbilde som man kan trekke flere konklusjoner fra.
Hjemsøkt har noen middels gode grøss å by på, men skulle gjerne gravd seg enda dypere ned i galskapen.
