Det er lett å like regissør Reinert Kiils ambisjoner om å være Norges fremste leverandør av exploitation-film. Det er dessverre vanskelig å stille seg positiv til hans siste forsøk, Juleblod.
Filmen lider under et usammenhengende og amatørmessig manus fullt av skrikende dumme usannsynligheter, pinlige skuespillerprestasjoner, og verst av alt: filmen mangler skikkelig kule dødsscener.
Juleblod fremstår som en misogyn guttedrøm, laget med store doser entusiasme på et lavt budsjett, men med en manglende evne til å omsette skapergleden til noe morsomt og interessant på kinolerretet. Denne skrekkfilmen er dessverre skrekkelig kjedelig.
Nissemorder går løs
En seriemorder utkledd som julenisse er på rømmen, flere år etter at han drepte et stort antall personer som ikke hadde vært snille.
Nå gjenopptar han sine «arbeidsoppgaver», og politietterforskeren Terje Hansen (Sondre Krogtoft Larsen) får med seg Juleblod-sakens gamle etterforsker, Thomas Rasch (Stig Henrik Hoff), for å finne ut hvor nissemorderen slår til neste gang.
Da vet vi allerede at han har satt kursen mot Honningsvåg, der en venninnegjeng skal feire julaften.
Anmeldelse: Breathe kunne ha gjort større inntrykk med modigere valg
Det er så mye som er rart i denne filmen at noen burde ha sørget for et par runder ekstra med manuset. Det er vanskelig å sette fingeren på enkeltsituasjoner uten å spolere historien, men måten ting foregår på, og hvordan figurer reagerer, har ofte lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre.
Det er for all del ikke slik at Juleblod skulle behøve å være en realistisk film, men også innenfor skrekksjangerens rammer må man ha et fnugg av troverdighet for at skremmingen skal ha en effekt.
Her blir det bare teit når vi skal tro på at ei jente arrangerer julefest i huset der moren hang seg for et par uker siden, at hun aldri tar telefonen, at mordernissen har evnen til å teleportere seg mellom åsteder, hvordan politiet forutser neste offer, at det faktisk stemmer, at politiet kommer seg lynraskt fra Oslo til Honningsvåg sent på julaften, osv.
Jenter må lide
Juleblod liker ikke sine kvinner. Jenterollene er dårlig skrevet og spilt med vekslende kvalitet. De fremstår som sure og usympatiske, og snakker seg imellom på en aggressiv og fiendtlig måte som gjør det vanskelig å tro på at de faktisk er venninner, langt mindre hvorfor de skulle ønske å feire jul sammen.
På ett tidspunkt kommer tidenes minst sannsynlige Tinder-date på besøk, altså på julaften, bare for at filmen skal kunne arrangere en sovevoldtekt og litt mer tilfeldig blodsprut. Her får jenta et øksehugg midt i skrittet. Scenen har ikke «shock value», men er bare ekkel på en simpel måte.
Jenter måtte lide også i Reinert Kiils to første exploitation-filmer, Hora og Inside The Whore, så det er intet nytt. Denne kvinnefiendtligheten er en del av sjangeren, men er like stygg og unødvendig for det.
Anmeldelse: American Assassin tilfører sjangeren lite nytt
Juleblod har en gjennomført mørk estetikk, har noen fine steadycam-sekvenser, den kule musikken er stemningsskapende, og Jørgen Langhelle er et godt valg som skummel nissemorder, selv om han har lite å spille på. Det er det beste som kan sies om Juleblod, og det som gjør at karakteren så vidt karrer seg opp til 2.
Ellers er dette dessverre en skuffende film, som kunne hatt godt av friskere humor, mer spenning, mer skrekk, mer oppfinnsomme mord og et mye bedre skrevet manus.
Norsk film trenger virkelig en kar som Reinert Kiil til å lage slem sjangerfilm, men etter at han viste en lovende utvikling som regissør med sin forrige film, Huset, er det overraskende at Juleblod ikke er bedre.
