Jupiters måne er en ambisiøs film fra den ungarske filmskaperen Kornél Mundruczó.
Filmen har et imponerende visuelt uttrykk som gjør seg godt på det store lerretet, men historien spriker i for mange retninger.
Mundruczó har for mye han vil få sagt i Jupiters måne og ender opp med en oppstykket og forvirrende film.
FILMANMELDELSE: «District 9» – Aliens i flyktningleir
Flyktningen som kunne fly
Filmen begynner med dramatiske bilder. Aryan (Zsombor Jéger) og faren hans er syriske flyktninger på vei over grensa fra Serbia til Ungarn.
Men grensekontrollen oppdager lasset med flyktninger som er på vei. Aryan blir skutt, men i det han skal dø gjenoppstår han isteden med et sett med overnaturlige evner. Han kan kontrollere gravitasjonen.
Det er nok av mennesker som vil tjene på de desperate flyktningene, og når legen Gabor Stern (Merab Ninidze) ser hva Aryan kan gjøre ser han guttens evner som en mulighet til å tjene gode penger.
For hvor mye er vel ikke syke, men rike mennesker villig til å betale for lovnad om helbredelse og frelse?
Sterk start
Tittelen Jupiters måne har ikke noe med science fiction å gjøre, men spiller på månen som er oppkalt etter Europa. Filmen er en kommentar til hvordan det europeiske samfunnet har taklet flyktningkrisen, og den umenneskelige behandlingen mennesker i nød har møtt når de har oppsøkt hjelp.
Dette er et stort og viktig tema som Mundruczó tidvis skildrer sterkt. I starten av filmen bringer han og fotograf Marcell Rév for eksempel et element av krig inn i flyktningenes flukt fra grensevaktene.
Løpingen gjennom skogen, flott skutt mellom trærne i stor fart, er som hentet fra en krigsfilm. Sammen med trærne som flakker forbi hører vi pusten til Aryan, og vi får virkelig kjenne på angsten og overlevelsesinstinktet.
ANMELDELSE: «Sin Nombre» – Sterk film fra Mexico om flukten mot et bedre liv
Et rotete lappeteppe
Hensynsløsheten og mangelen på empati Aryan møter fra folk underveis sier mye om hva filmskaperen mener om flyktningenes situasjon i Ungarn, og sammen med Rév skaper han et nærmest dystopisk bilde av Budapest. Tankene mine går til Blade Runner når Gabor Stern vandrer rundt med frakk i de skitne gatene, og det er et samfunn fullt av korrupsjon og forfall vi er vitne til.
Her fungerer Jupiters måne godt som krass samfunnskritikk, men i tillegg velger Mundruczó å inkludere problemstillinger rundt religion, hva det betyr for folk, hva det betyr å ikke ha en tro, og det blir rett og slett for mye.
Jeg har registrert at PR-apparatet rundt Jupiters måne fremstiller filmen som en slags superheltfilm, men Aryans overnaturlige evner gjør ham mer til en Kristus-figur enn en Superman.
Elementer som oppstandelse, omvendelse og frelse går igjen i filmen, og Aryan fremstilles som en slags Messias som er her for en grunn, uten av vi får vite noe om hva den grunnen måtte være.
Mundruczó klarer ikke å veve de forskjellige elementene godt nok sammen, og filmen ender dermed opp som et rotete lappeteppe jeg skjønner fint lite av.
Dårlig dubbing ødelegger
Filmen har også et stort problem i Merab Ninidzes Gabor Stern. Den georgianske skuespilleren kan ikke ungarsk og er derfor dubbet, og det ser overhodet ikke bra ut. At stemme og munn ikke er godt nok synkronisert var et stort irritasjonsmoment som ødela mye for min filmopplevelse.
Om Jupiters måne lider av slett arbeid på dubbefronten, er det imidlertid ingenting å utsette på den visuelle stilen Marcell Rév står for.
Kameraet er tett på når vi er vitne til kynisme og korrupsjon hos menneskene Aryan møter, men når han svever over gatene i Budapest mens sola går ned over hustakene er utsnittet stort og bildet så flott at det fremkaller gåsehud.
Kameraet roterer i luften sammen med Aryan og filmer ham fra alle vinkler og snus på hodet i et spektakulært virvar som kan minne litt om Inception.
Dermed kunne Jupiters måne ha vært en storslagen film, men istedenfor å sitte igjen i kinosalen i ærefrykt etter at rulleteksten har gått over lerretet, snubler jeg ut lettere forvirret over det jeg har sett.
