Så er de her, Justice League. Gjengen som Warner Bros. og DC Comics håper skal bli like store som Avengers. Det er ikke helt lett å se for seg at det blir en realitet, fordi filmen rett og slett ikke er like god.
Om det kun er superhelt-action som teller, innfrir Justice League med ett arsenal av data-genererte sekvenser. Underholdningsfaktoren er likevel forbausende middels.
Regissør Zack Snyder pøser på med drønnende effekter, der både superhelter og skurker slenges i vegger så betongspruten står gjennom hele filmen. Det blir faktisk litt ensformig og masende, etter hvert.
Filmens største problem er likevel at den tar seg selv veldig alvorlig, med lite rom for selvironisk tøys og moro. Justice League virker som en broket forsamling med et lovende potensial som denne filmen ikke makter å utnytte fullt ut.
Samler superhelter for å bekjempe trussel
Batman (Ben Affleck) forsøker å samle en gjeng superhelter. Verden trues nemlig av dommedagsfiguren Steppenwolf (Ciarán Hinds), som er på jakt etter tre såkalte moderbokser. For lenge siden ble de gjemt av henholdsvis amasonene, atlantianerne og menneskene, fordi de kan ødelegge jorda hvis de blir forent.
Nå søker Batman hjelp fra Wonder Woman (Gal Gadot), Aquaman (Jason Momoa), The Flash (Ezra Miller) og Cyborg (Ray Fisher) for å nedkjempe Steppenwolf. Første utfordring blir å finne ut hvordan de kan gjenopplive den avdøde Superman (Henry Cavill).
Anmeldelse: God’s Own Country er en blendende vakker kjærlighetshistorie
Justice League fører oss inn i en pågående historie, der det absolutt er en stor fordel å huske begivenhetene i både Man of Steel, Batman v Superman: Dawn of Justice og Wonder Woman.
Ikke alle figurene kjenner hverandre ennå, og båndene mellom dem er løse og uklare. Dette er en gjeng der flere egentlig ikke ønsker å samarbeide. Filmen sliter med å opprette emosjonelle bånd mellom dem – og til publikum.
Figurene er også veldig alvorstunge. Når det er Ezra Millers oppgave å være komisk avlastning, forstår man at humor ikke har stått i høysetet for Zack Snyder. Miller er nemlig ikke en utpreget lattermild type. Justice League kunne hatt godt av en gjennomgående lettere tone, men det går ikke med denne rollebesetningen.
Anmeldelse: Jackie Chan overrasker positivt i den gode thrilleren The Foreigner
Det er i de mange action-sekvensene vi ser hva Zack Snyder er best på, nemlig å komponere effektfulle kampscener som er både kaotiske og virtuose på samme tid. De har imidlertid ingen emosjonell slagkraft, som i Patty Jenkins’ Wonder Woman, og virker av og til repeterende og uttværet.
Men alle som liker filmer som får det til å kile i ørene og blinke i øyeeplene, vil kunne sette pris på at det er lagt ned mye tid og krefter i å få Justice League til å se ut som den gjør.
Figurenes ulike superkrefter blir vist frem i all sin prakt, enten det er The Flash sin hastighet, Aquamans håndtering av vann, Wonder Womans styrke, Supermans lasersyn eller Cyborgs kontroll over teknologi.
Batman har riktignok ingen superkrefter, men mange leketøy. Når han blir spurt om hvilken evne han har, svarer han som sant er: «Jeg er rik!»
Betydelige mengder fantasifull action
Justice League har noen hyggelige norske innslag. Det er morsomt å høre Sigrid fremføre en coverversjon av Leonard Cohens Everybody Knows i filmens åpningssekvens. Det er også gøy å se Lena Loven Kongsli gjenta rollen fra Wonder Woman som amasonen Menalippe, mens Daniel Stisen opptrer i en liten rolle som stor kriger.
Den største attraksjonen ved Justice League er likevel, som i Avengers, å se et knippe superhelter samarbeide mot en felles fiende. Det resulterer i betydelige mengder av fantasifull action. Dessverre er fienden av den sedvanlige sorten, en digitalt skapt kjempe med skummel stemme som bare er ond for å være ond.
Steppenwolf er ikke særlig interessant, og forunderlig inkonsekvent i sin logikk. Når Justice League-heltene invaderer hans hovedsete i en nord-russisk by, sier han «la dem bare komme», selv om han vet hvilken trussel de utgjør. Slike slappe manusavgjørelser er med på å trekke ned helhetsinntrykket.
Anmeldelse: Mord på Orientekspressen er et for trygt og ufarlig mordmysterium
Produksjonen av Justice League ble preget av en personlig tragedie i Zack Snyders nærmeste familie, som gjorde at han overlot fullførelsen av filmen til manusforfatter Joss Whedon. Han skal ha gjort en del endringer og spilt inn flere nye scener, men det er umulig å se noen tonale problemer i filmen.
Justice League fremstår som et rent Zack Snyder-produkt, på godt og vondt. Den er ganske solid på actionområdet, men virker litt likegyldig på historiefronten. Da er det like greit at spilletiden holdes nede på to timer.
Alle figurene har egne filmer på gang, og det er lov å se frem til det, spesielt Wonder Woman 2, men den første samlingen av disse DC-heltene fungerer ikke så godt som det var lov å håpe.
