Etter syv år er Stig Frode Henriksen og Jørn Tore Nilsen tilbake i en ny film om Kurt Josef Wagle og hans trofaste makker Rock Fjellstad. Da den første filmen Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa kom i 2010 ble den, som Kurt Josef selv ville sagt det, slakta som en selunge i Vestisen, men oppnådde kultstatus i etterkant.
Om oppfølgeren Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta vil oppnå samme status er for tidlig å si, men en ting er sikkert – nå må jeg nok frem med hakapiken igjen.
Filmen baserer seg på samme humor som forgjengeren, og selv om noen av de mange grovisene som serveres underveis er artige blir humoren stort sett for plump for min del.
Men elsket du originalen vil du nok like oppfølgeren også, for her får du en deilig blanding av pikk, spy og bæsj, samt et lite dryss nekrofili som topping.
Sammensurium av groviser
Som i originalen er dette en tulledokumentar. Kurt Josef ønsker å dokumentere sin karriere som manager for den mindre begava Rock, som ved et mirakel har fått en spillejobb på Hurtigruta.
Der spiller også Kurt Josefs store idol Marion Ravn, men når hun på mystisk vis ender opp dau under konserten begynner jakten etter morderen på båten.
Herfra og ut blir vi servert et sammensurium av groviser og generelt mye kukprat mens en rimelig tynn spøkelseshistorie utspiller seg.
Ikke særlig bra
Men går du på kino for å se Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta, er det ikke for en dypt engasjerende handling, men for alt tøyset og fjaset som utspiller seg på skjermen.
Det ser ut som om Stig Frode Henriksen, Tommy Wirkola og Co. har hatt det utrolig artig mens de har laget denne filmen, som egentlig er et rent overskuddsprosjekt.
At de har hatt det artig med at Kurt Josef fortsatt er i fornektelse om at sønnen er homo, at han ikke sier nei takk til et dødt ligg så lenge dama er fin nok, at Rock Fjellstad har verdens største kuk men ikke aner hvordan han skal bruke den, og at Marion Ravn er tidenes største drittkjærring – så betyr ikke det at humoren er bra.
Grovt for grovhetens skyld
Ved et par anledninger ble mengden av bannskap og grovhet så enorm at jeg måtte humre et bjeff, og av og til liker jeg parodien på den stereotypiske fiskeren fra nord som Stig Frode Henriksen gjør med Kurt Josef. Han har noen fakter og vendinger som er artige.
I tillegg var Maria Bock litt morsom som rappkjefta maskinist på båten, også var det bittelitt gøy med Marion Ravn som en superbitchy variant av seg selv.
Men stort sett ble det bare grovt for grovhetens skyld, uten at det var nevneverdig morsomt. Nå er jeg riktignok av den litt pripne sorten som ikke synes bæsj i kjeften er så kjempegøy da, og der er vi jo alle forskjellige.
Og har du den typen humor der du flirer mer jo drøyere det blir, så kommer du nok til å digge Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta.
