Rom 213 er en solid liten gyser som kombinerer sjangerklassikerne spøkelseshus og sommerleir for å blande idyll og uhygge på den svenske landsbygda.
Filmen er myntet på et ungt publikum, og bruker mye tid på velbrukte elementer fra ungdomsfilm om vennskap og kjærlighet. Her er det flørting mellom jentegjengen og guttegjengen, skribling i dagboken, utfrysing av venner og nærdans på elevkvelden.
Men selv om det er kjent og kjært på sommerleiren, holdes det ikke tilbake når regissør Emelie Lindblom skrur til spøkelseshistorien. Da kombinerer hun knirkete kulisser og et knippe knallgode unge skuespillere til å treffe magemusklene med både stemning og skremming.
ANMELDELSE: Juleblod – Skrekkelig kjedelig skrekkfilm
Småskummel skandinavisk sommernostalgi
Elvira (Wilma Lundgren), Bea (Elena Hovsepyan) og Meja (Ella Fogelström) er tre sjetteklassinger som treffes på leiren. Det første som møter jentene er en vannlekkasje på rommet, så i nøden blir de innkvartert på rom 213 – et rom som har stått tomt i nesten 40 år.
Jentene finner raskt tonen. De knytter vennskapsbånd, forelsker seg i hver sin gutt og lever et leirliv fullt av skandinavisk sommernostalgi. Men så begynner mystiske ting å skje. Verdigjenstander forsvinner, drømmene blir rare og spøkelseshistoriene de har hørt om en ung jente i hvit kjole begynner å bli litt for virkelige.
Ja, for dette er nok en film hvor det uhyggelige representeres av en ung jente i hvit kjole som viser seg i tussmørket. Og her brukes enkle triks som dørhåndtak, innrisset skrift og støvete gamle hushemmeligheter for å gjøre det skummelt.
Det blir fort litt slitt, men filmen er selv klar over hvilke klisjeer den bruker og klarer stort sett å le dem bort gjennom Skrik-inspirert dialog og filmreferanser.
ANMELDELSE: A Bad Moms Christmas – kjedelig klisjésmørje
Fin fredagsfilm for vennegjengen
Rom 213 er en skrekkfilm som sikter på et bredt publikum. Her dyrkes gjenkjennelighet og tydelighet gjennom hele filmen.
Det gjør den lett å få med seg, men til tider bruker regissør Emelie Lindblom unødvendig enkle effekter for å kommunisere hva som skal skje.
Spesielt gjelder dette når lydsiden skal sette over til det overnaturlige. Her virker det som det er kastet sammen et tilfeldig utvalg skumle skrekkfilmlyder fra arkivet. Dette er generiske lyder som har lite å gjøre med det som skjer, og som hverken formidler stemning eller bidrar til å fortelle historien.
Det blir også vel snilt og greit på slutten av filmen. Underveis bygges det opp til et spennende mysterium om bakgrunnen til spøkelset. Og jentene begynner en etterforskning for å komme til bunns i saken.
Men til tross for mange ledetråder, blir filmen raskt rundet av etter knappe 80 minutter, og vi snytes for et forløsende klimaks.
Siden dette er en film basert på en barnebok skrevet av Ingelin Angerborn (som jeg ikke har lest, og som er en del av en trilogi), er det vanskelig å kritisere grunnhistorien, men denne filmen hadde tjent mye på å bruke 10 minutter på å gi en mer oppklarende, og mer gufsende slutt.
For et skrekkfilmvant publikum – uansett alder, er nok Rom 213 en litt for tradisjonell og hyggelig spøkelseshistorie, men for vennegjengen på de øverste trinnene av barneskolen kan dette være et topp kinovalg for fredagskvelden.
