Solsidan – Filmen er en fortsettelse av den svenske serien, som gjennom fem sesonger har fått mange norske tilhengere.
Undertegnede har gått glipp av den, men føler at det spiller mindre rolle, fordi man umiddelbart får følelsen av å komme inn i et etablert univers der figurene og relasjonene virker så innarbeidede at det er såre enkelt å forstå hvem som er hvem i forhold til hverandre.
Det er mange humoristiske situasjoner og sammenhenger i filmen, alltid rotfestet i ekte problemstillinger som mange kan identifisere seg med.
Det finnes elementer i manuset som virker anstrengt og påtatt, og som verken får tid eller rom til å gi full uttelling, men Solsidan – Filmen har et ekte bankende hjerte som sprer varme og glede, samt noen små tårer.
Brudd for Alex og Anna
Når vi møter figurene, er det trøbbel i gjære på flere fronter for de tre sentrale parene.
Alex (Felix Herngren – som også har regissert filmen sammen med broren Måns Herngren) og Anna (Mia Skäringer) gjør det slutt, Ove (Henrik Dorsin) og Anette (Malin Cederblad) sliter med å få barn, mens Fredde (Johan Rheborg) og Mickan (Josephine Bornebusch) må hanskes med Freddes hjemvendte far Mauritz (Sven Wollter).
Tematikken omhandler altså parforhold og andre relasjoner som mange kan ha et visst forhold til, noe som er filmens største styrke. Den setter ord på tanker og følelser, og viser frem problemer som er helt vanlige å ha, satt i en befriende komisk sammenheng.
Anmeldelse: Neruda leker med historiske fakta
Bruddet mellom Alex og Anna er filmens største og beste historietråd, der begge innleder nye, prøvende forhold til henholdsvis Bella (Frida Hallgren) og David (Henrik Schyffert). Freddes forhold til faren Mauritz blir ikke utarbeidet nok til å oppnå den rette emosjonelle slagkraften.
Og Ove og Anettes forsøk på å bli gravide sklir etter hvert over i det parodiske, ikke bare fordi begge i realiteten virker å være for gamle til å få barn, men også fordi måten de forsøker på bryter med den forbindelsen til det realistiske som figurene stort sett har ellers.
Innbyr til nærmere bekjentskap
Det vises i blant at filmen er veldig svensk, spesielt i en stor festlig sammenheng mot slutten, der en rekke svenske kjendiser spiller seg selv, men jeg aner ikke hvem noen av dem er, bortsett fra fotballspilleren Henke Larsson.
Omgivelsene dette foregår i, Torekov på kysten av Skåne, er lett gjenkjennelig for alle som tilbringer somrene sine på Hvaler, Hankø eller Tjøme. Og det figurene gjennomgår, er rimelig universelt, i alle fall i Skandinavia.
Det handler om menn som tviler på sin egen manndom, betente forhold mellom foreldre og barn og kvinner som drømmer om gresset på den andre siden, og/eller konkurrerer med hverandre i sosiale medier.
Anmeldelse: Winnerbäck – et slags liv er en nedpå og fengende dokumentarfilm
Solsidan – Filmen vil trolig være en velkommen kinofilm for alle som har sett de fem sesongene av serien. Den vil også kunne lokke nye seere til seg, og jeg er en av dem.
Filmen byr nemlig på et allsidig persongalleri med gjenkjennelige konstellasjoner, virkelighetsnære problemstillinger og en lun, humoristisk tone som innbyr til et nærmere bekjentskap.
