Stjernen er filmen som ser behovet for å fortelle historien om hvordan Jesusbarnet ble født fra dyras perspektiv. Jeg følte meg på et tidspunkt tvunget til å skrible ned et spørsmål i notatboka mi i kinomørket, som jeg synes oppsummerer mye:
«Hvorfor?»
Jeg er fortsatt ikke sikker.
Det eneste denne filmen har gjort meg sikker på er at juleevangeliet ikke blir mer interessant om det fortelles ved hjelp av fjasete dyr, slapp slapstick og forglemmelig dialog.
Det skjedde i de dager…
Helten i historien er et esel ved navn Bo. Han arbeider i møllen til en baker i Nasaret, men har en drøm om å rømme for å bli trekkhest for kongens kortesje.
Han klarer omsider å stikke av hjemmefra, men takket være en lang rekke tilfeldigheter ender han til slutt opp hos det nygifte og gravide paret Maria og Josef.
Maria og Josef må etter hvert til Betlehem for å skrives inn i manntall. De vil ha med seg Bo som trekkdyr, men han er imidlertid fast bestemt på å kun trekke kongelige kjerrer, og nekter å bli med. Og om du lurte: Ja, det gjøres et stort poeng ut av at han er sta.
Samtidig har ryktet om at en ny konge snart blir født nådd kong Herodes. Han sender ut en leiemorder, ledet an av to onde blodhunder, for å spore opp Jesus. Da Bo møter leiemorderen må han ta et valg: Skal han følge drømmene sine, eller skal han hjelpe dem som tok ham inn da han var nede?
Han forsøker å gjøre en slags mellomting, noe som gjenspeiles i kvaliteten på filmen. Historien finner aldri det riktige blandingsforholdet mellom underdoghistorien om Bo og alt dette med Jesus, og resultatet blir en ganske rotete affære.
Moro for de små, ikke for de store
Josef og Maria er ukarismatiske og personlighetsløse på hver sin måte. Det blir utilsiktet komisk når begge to reagerer med forbløffende nøkternhet på at en glødende, gjennomsiktig engel forteller Maria at hun skal bli mor til Guds sønn.
Maria er snill og gudsfryktig, og er i tillegg rask til å utvikle dype personlige bånd til esler. Josefs fremste karaktertrekk er at han jobber som snekker. Utover dette har de ikke så mye å komme med.
Til filmens forsvar er det jo dyra som står i fokus, og de har heldigvis litt mer å tilby. Bo er for eksempel en fint gjennomført figur, selv om man føler at man har sett ham mange ganger før. Han er naiv, drømmende og tilsynelatende selvopptatt, men er hundre prosent godhjertet og modig når det kommer til stykket.
Vi møter også rappkjeftede duer, ivrige sauer, onde hunder og en trio av kameler, som til slutt danner er variert figurgalleri som filmens tilsiktede målgruppe nok vil kunne sette pris på.
Det oser av slapstickhumor, som ofte grenser til å være mer masete enn morsom. Den kvikke dialogen glimter til med fnugg av humor for de minste, mens vi voksne nok har hørt det aller meste før. En og annen sekvens får meg til å trekke på smilebåndene, men disse er litt for sjeldne til at helheten blir mer enn middelmådig.
Kristen underholdning
Jeg tror nok at kristne familier vil få mest ut av denne filmen. For en hedning som meg blir de religiøse overtonene i overkant voldsomme til tider.
Mellom de mer universelle moralske verdiene om familie, venner og ærlighet, blir man også fortalt at de fleste problemer kan løses ved å be til Gud, og at fremmede skal stoles ubetinget på så lenge de gløder og har vinger.
Handlingen avbrytes også litt for ofte av eskalerende svulstige sanger om Jesus, og måten det gladkristne budskapet i avslutningscenen fortelles på er like subtilt som et buekorps.
Denne filmen vil nok imidlertid ikke få verken deg eller barna dine til å spontankonverte til kristendommen. Er dere kristne vil dere nok heller ikke ha mistet troen etter kinobesøket. Filmen er rett og slett ikke minneverdig nok til å forandre noe som helst.
Det aller mest minneverdige for min del var å høre Knut Arild Hareides to replikker i rollen som en av de tre vise mennene. Det sier sitt, synes jeg.
