Wolfenstein 2: The New Colossus er en intens og underholdende cocktail bestående av høylytt Rambo-action, sniking, øksedrap, gale nazister, sjarmerende frihetskjempere og en solid dose bekmørk humor.
Handlingen fortsetter der Wolfenstein: The New Order sluttet – på 60 tallet, i en verden hvor nazistene vant andre verdenskrig – og lar oss bli med på en fullstendig utroverdig, men likevel fantastisk underholdende historie.
Bortsett fra en og annen svulstig patriotisk replikk, og et par oppdrag som minner i overkant om hverandre, koser jeg meg fra start til slutt.
ANMELDELSE: Wolfenstein: The New Order – En nazist, to nazister, og vips, tre hundrevis av døde nazister.
Vive la revolution!
Spillets hovedperson, kapteinen og frihetskjemper William «B.J.» Blazkowicz, våkner opp fra et koma, og må umiddelbart forholde seg til det man må kunne kalle en tung dag på jobben.
Til tross for at han er døende og blir nødt til å bruke rullestol, må han kjempe unna en haug med nazister som har brutt seg inn i ubåten Evas Hammer – basen til motstandsgruppen «The Kreisau Circle».
Han tar opp kampen med spillets hovedfiende, General Engel – en sadistisk, ondskapsfull og fryktelig ustabil kvinne.
Det overordnede målet i spillet er enkel nok – å samle gjenlevende lommer av motstand, og starte en revolusjon i det nazi-okkuperte USA. Og takket være mye action, litt sniking, og veldig gode cinematiske sekvenser, er veien fram mot målet fornøyelig som bare det.
ANMELDELSE: Assassin’s Creed – Oldtidens Egypt gjør seg godt i spillformat
God dårlig stemning
Handlingen utspiller seg i et drivende godt tempo, og oppdragene er fulle av både fiender og spektakulære øyeblikk. Den visuelle stilen skaper også en herlig dystopisk stemning som kler handlingen godt.
Enkelte spillbrett er fantastisk veldesignede og frodig detaljerte, mens andre ikke er like fargerike – og selv om spillet aldri er kjedelig, møter man etter min smak ett generisk militærkompleks for mange. Et par av oppdragene føles også litt lite varierte, og man prøver egentlig bare å bli ferdig med dem, slik at den gode historien kan fortsette.
Hvordan man angriper hvert fiendtlige område, kan man til en viss grad velge selv. Man kan brase inn i et hvert rom – med et maskingevær i den ene hånden og en hagle i den andre – og skyte på alt som rører på seg, eller man kan holde seg i skyggene, og tynne ut flokken med subtile øksedrap.
Man skaffer seg etter hvert en fin liten samling med våpen med forskjellige kvaliteter, som gjør det mulig å tenke litt taktikk i møte med enhver situasjon. Hvert våpen har også tre tilgjengelige oppgraderinger. Disse oppgraderingene er sjeldne, så man må tenke seg om før man bruker dem.
Ved å utføre spesifikke kamphandlinger, vil man også oppgradere Blazkowitcz sine evner. Dreper man for eksempel nok fiender med håndgranater, vil man etter hvert kunne bære med seg flere håndgranater.
Intense kontraster
Selv om sniking ofte er oppfordret til, skal godt gjøres å snike seg gjennom hele spillet. Enkelte fiender hadde for eksempel en tendens til å eksplodere, noe som gjør det vanskelig å forbli uoppdaget.
Man ender som regel opp med å avbryte snikingen til fordel for en mer direkte innfallsvinkel. Og om man først blir oppdaget er helvete virkelig løs.
Actionsekvensene er tilfredsstillende, og fiendene man møter er både varierte og mange. Spillet er til tider veldig vanskelig, og man må regne med å dø titt og ofte.
Vanskelighetsgraden, kombinert med at overgangen mellom sniking og heseblesende action ofte er brå og brutal, gir spillopplevelsen en herlig intensitet hele veien gjennom. I tillegg er jo både snikingen og skytingen veldig, veldig tøff å se på.
ANMELDELSE: Call of Duty:WWII – Spektakulære actionsekvenser i et ellers middelmådig actionspill
Patriotisme og mørk humor
De filmatiske sekvensene er stort sett knallgode og fulle av liv. Figurene, både gode og onde, føles levende, og samspillet mellom dem fungerer utmerket.
De amerikanske frihetskjemperne har en tendens til å være i overkant amerikanske til tider, og patriotismen kan fort bli litt voldsom. Stort sett forsvinner heldigvis den kleine patriotismen inn i mengden av det som er bra – takket være dialog med et herlig glimt i øyet og enkeltøyeblikk jeg kommer til å huske i lang tid.
Mye av humoren er mørkere enn den svarteste natta, og spillet tvinger meg flere ganger til å le av ting jeg slettes ikke har lyst til å le av.
Den mest makabre humoristiske sansen tilhører General Engel, spillets hovedfiende. Hun fortoner seg for meg som en kvinnelig kryssning mellom Jokeren og Adolf Hitler, og man skal lete lenge etter en mer uhyggelig og minneverdig spillskurk.
Å ta seg en spasertur rundt i ubåten mellom oppdragene, og kun være flue på veggen en stund, viste seg å være en sann fryd. Scenene som utspiller seg mellom frihetskjemperne rundt omkring i Evas Hammer er ofte veldig morsomme, og gir farge til et ellers nifst og dystert spillunivers.
Nazi-syretripp på steroider
Etter noen dagers intens spilling merker jeg at jeg er sliten, men også fornøyd. Enkelte brett var så vanskelige at jeg nå knapt har et blodkar intakt, men følelsen man får når man omsider knekker koden gir en herlig prestasjonsfølelse.
I retrospekt fortoner handlingen i spillet seg som en dystopisk nazi-syretrip på steroider – noe som i dette tilfellet er en bra ting. Historien er herlig overdreven og drivende godt fortalt, og har vært en sann glede å være med på.
Wolfenstein 2: The New Colossus er alt i alt et strålende actionspill, med høyt tempo, overraskelser fra start til slutt og et sjeldent godt figurgalleri. Skulle du få en trang til å skyte mot digitale nazister en dag, ville jeg absolutt ha gitt det et forsøk.
Denne anmeldelsen er basert på PS4-utgaven av spillet.
