Star Wars: The Last Jedi viser at manusforfatter og regissør Rian Johnson har få problemer med å videreføre den fantastiske starten som J.J. Abrams ga den nye trilogien med The Force Awakens.
The Last Jedi gir riktignok ikke helt det samme umiddelbare gledesjokket og har ikke like høy underholdningsevne som forgjengeren. Til gjengjeld har den en sterkere emosjonell nerve som gjør det klinkende klart at det står mye mer på spill denne gangen.
Dette gir filmen et solid spenningsnivå, samtidig som den har en sørgmodig undertone av at ting ikke varer evig. Star Wars: The Last Jedi har både nye begynnelser og konkluderende avslutninger som vil glede, more og sjokkere.
Personlige prøvelser
Detaljer fra handlingen skal du få oppdage selv, men utgangspunktet er godt kjent etter forrige film: Motstandsbevegelsen under ledelse av Leia (Carrie Fisher) er på rømmen fra First Order, med øverste leder Snoke (Andy Serkis) og Kylo Ren (Adam Driver) i spissen.
Samtidig får vi se hva som skjer når Rey (Daisy Ridley) tar kontakt med den legendariske jedi-ridderen Luke Skywalker (Mark Hamill) i håp om å få ham tilbake til motstandsbevegelsen.
Poe (Oscar Isaac) og Finn (John Boyega) har også utfordringer å takle, samtidig som vi får noen nye, interessante bekjentskaper som beriker historien på ulike måter, blant andre Rose (Kelly Marie Tran) og DJ (Benicio Del Toro).
Anmeldelse: Den 12. mann viser popkornvennlig motstandskamp
Rian Johnson greier å formidle nære og personlige prøvelser satt i en historie i enorm skala. Filmen er selvsagt full av formidable krigsscener, både i verdensrommet og på fremmede planeter, der effektmakeriet er førsteklasses, både på billed- og lyd-siden.
Noe annet hadde ikke vært å vente fra en Star Wars-film med et ufattelig stort budsjett. Men det er ikke like selvfølgelig at historiefortellingen har plass til å la figurenes tro, tvil, håp og savn skinne såpass sterkt som det gjør her.
Da tenker jeg spesielt på det som skjer mellom Rey og Kylo Ren. Deres intense møte i skogen i forrige film utvikler seg nemlig videre her.
Etterlengtet gjensyn med Luke Skywalker
Det gjør inntrykk å se avdøde Carrie Fisher spille Leia. Det sterkeste kortet filmen har å spille ut, er det lenge etterlengtede gjensynet med Luke Skywalker.
Man må bare være forberedt på at det ikke er den samme Luke slik som vi husker ham fra den originale trilogien. Han har blitt eldre på flere måter, og Mark Hamill gjør en flott innsats med å formidle Lukes syn på jediriddernes rolle.
Det er rett og slett godt spilt, der han på en måte kan minne om Oliver Reed på sitt mest bistre eller Ian McShane på sitt mørkeste. Det er et modig veivalg av både Hamill og Rian Johnson, som gir god, dramatisk uttelling.
Anmeldelse: Kometen har et klimaks som selv Spielberg ville likt
Star Wars: The Last Jedi har noen problemer med detaljer i historiefortellingen som enten virker i overkant konstruert eller lite realistisk innenfor dette universets rammer. Det handler om ting figurer gjør som ganske enkelt kunne vært skrevet og planlagt bedre.
Likevel er dette så absolutt en tilfredsstillende Star Wars-film, som rangert mot de andre havner cirka midt på, bak den originale trilogien og The Force Awakens, men et godt stykke foran prequelene fra tidlig 2000-tall.
Det virker som en god idé å gi Rian Johnson flere oppgaver i dette universet, noe han allerede har fått, for The Last Jedi er en fullblods Star Wars-film der det meste stemmer.
