Ja, drager kunne vært ekte

«Winter is coming». Siden den første sesongen av Game of Thrones kom 2011 har disse ordene poppa opp i sosiale medier så fort den første snøen har falt. Du har garantert sett det, en snap av snø som faller og en ivrig fyr som roper “winter’s coming!” Eller ei bilrute der teksten er skrevet i rimet.

Anmeldelse: «Game of Thrones S07» – En ujevn sesong med store høydepunkter.

Men hvorfor er vinteren i Westeros så lang? I den virkelige verden her til lands har vinteren for lengst begynt å smelte bort, mens i Westeros kan den bli langvarig.

For i George R.R. Martins univers kan årstidene vare i årevis. I Westeros går det historier om vintre som har vart i en generasjon, og Maestre har dokumentert vintre på både ett, to år og fem år.

Thousands of years ago, there came a night that lasted a generation. Kings froze to death in their castles, same as the shepherds in their huts; and women smothered their babies rather than see them starve, and wept, and felt the tears freeze on their cheeks…
Old Nan til Bran Stark

Er det vitenskapelig mulig?

Noe av det som er mest fascinerende med årstidene i Game of Thrones er ikke bare det at vinteren kan være så lang, men at den har ulik lengde. Hvordan går det an? Er det en fortrollet, magisk vinter som i Narnia, eller finnes det faktisk en reell forklaring? Som NRKs faste Game of Thrones-anmelder er dette noe jeg har lurt mye på.

Det enkle svaret på hvordan dette er mulig er selvfølgelig at Westeros er et fiktivt kontinent i en fiktiv verden spunnet ut av hodet på forfatter George R.R. Martin. Men for å faktisk finne de vitenskapelige reglene for dette universet har jeg hanka inn vitenskapsjournalist og Game of Thrones-entusiast Erlend Lånke Solbu.

– Erlend, må årstidenes varierende lengde i Martins univers forklares med magi, eller kan det være en naturlig, vitenskapelig forklaring på fenomenet?

– Ja det gjør det faktisk, Marte! La meg forklare:

Hvis vi forutsetter at Westeros og Essos er kontinenter på en planet som er underlagt de samme fysiske lover som vår planet, vil årstidene i utgangspunktet bestemmes av avstand til sola og planetens aksehelning. Aksehelninga er planetens vinkel mot sola, når Jorda går i bane rundt vår sol peker ikke Nordpolen rett opp og Sydpolen rett ned. Den skrår litt, og dermed er det sommer i Norge når den nordlige halvkule heller mot Sola, mens det er sommer i Australia et halvt år etter, når den sørlige halvkula er nærmest.

Jorda går heller ikke i en perfekt sirkel rundt Sola, men i en elliptisk bane. Jorda er nærmere Sola i desember enn i juni, dermed er det større forskjell på årstidene i nord.

Men kan vi på noe vis få fysikken vi kjenner til fra vår verden til å gå opp med sommer/vinter-kaoset på GoT-planeten? Her har mange forslag blitt fremma, for så å bli like kjapt forkasta. Ethan Siegel i Forbes har lansert den løsninga som kanskje virker mest plausibel, at vi må se til Plutos ytre måner.

Kan være en dobbelplanet

Omkretsen til Plutos innerste måne, Charon, er halvparten av moderplaneten. En svær måne, altså – hadde den vært litt større hadde de blitt kalt dobbeltplaneter.

Konsekvensen av det er at barysenteret, det samla tyngdepunktet for Pluto-Charon-systemet, er på utsida av det største objektet, de går altså i bane rundt et punkt mellom de to. Vår måne er til sammenligning så mye mindre enn Jorda at vårt systems barysenter er relativt nært Jordas sentrum.

Siden de fire månene utenfor Pluto-Charon i så stor grad må forholde seg til gravitasjonen til to forskjellige himmellegemer, går de i lettere kaotiske baner med uforutsigbare årstider. Men de er alt for små til å romme Westeros, Essos og det tredje kontinentet Sothoryos.

Men vi kan tenke oss en oppskalert variant, et dobbelplanetsystem med en gasskjempe og ei superjord, med en måne så stor at både Westeros, Essos og Sothoryos får plass. Denne månen kunne ha rotert sånn at den hadde hatt natt og dag, men aksehelninga ville vært helt uforutsigbar. Derfor hadde det vært umulig å forutse årstidene.

En Golfstrøm på avveie?

Fysiker Bjørn Hallvard Samset synes Game of Thrones er fantastisk fantasy og har, ikke overraskende, spekulert på dette med årstider selv. Han har kommet til omtrent samme konklusjon som Ethan Siegel, og i tillegg lanserer han fire alternative forklaringer:

1. I prinsippet kunne man også hatt en ustabil geologi. Hva om det lakk opp geoterm varme i større grad enn det gjør på jorda? Ingen av områdene vi får se i Westeros virker særlig vulkanske, men det kunne vært ute i havet. I så fall kunne sesongene vært styrt av havvarmen, slik klimaet i Norge påvirkes av Golfstrømmen. En annen, relatert mulighet er at det finnes store svingninger i nettopp havstrømmene rundt Westeros. Dette kan også skape de uforutsigbare sesongene.
2. Kanskje det finnes et annet kontinent som har mye vulkansk aktivitet, og hvor det blåser av en diger vulkan en gang hvert 10–20 år? I så fall vil det kunne skape en vinter, som passer med mønsteret. I prinsippet ville vi da også sett fine røde solnedganger, men det kan det være at George R.R. Martin bare glemte å skrive om.
3. Det kan også være at planeten som Westeros ligger på, ligger i et område med mye kosmisk støv. Hvis hele solsystemet deres beveger seg inn og ut av støvområder, kan det ha samme effekt som den ustabile banen som beskrives i tidligere nevnte Forbes-artikkel.
4. Platetektonikk er en siste mulighet. Nå vet vi at Westeros har en klart definert «nord» der det alltid er kaldt, så kontinentet kan ikke flyte veldig fritt, men det kunne være at det faktisk ikke ligger helt rolig i forhold til planetens bane. Igjen ville vi tro at folkene ville merket dette siden solbanen ville forandret seg over tid, men hvem vet hva Maestrene i Westeros har oversikt over og som George R.R. Martin bare ikke nevner?

Ikke bare fantasi

– Okey, binærplanetsystem ja, det hørtes veldig fancy og troverdig ut. Nå kommer jeg til å bli skuffa hvis det faktisk viser seg at den lange vinteren faktisk bare er magi likevel! Men det er jo ikke bare været det er interessant å ta en titt på i Game of Thrones-universet. Er det andre ting fra GoT som kanskje virker som ren fantasi, men som faktisk kan være ekte, Erlend?

– Ja, wildfire kan muligens være et eksempel på det.

Wildfire kan nemlig fort være inspirert av løpeild, et våpen det bysantinske riket brukte med stort hell fra det sjuende århundre og utover. Det var særlig effektivt i sjøslag, i og med at det brant på vann.

Problemet er bare at vi ikke vet hva løpeild var lagd av. Det har vært spekulert i ingredienser som for eksempel harpiks, kalsiumoksid, nafta og svovel, men kunnskapen om hvordan det faktisk ble fremstilt gikk tapt en gang mot slutten av middelalderen.

Morten Karlsen, kjemiker ved St. Olavs Hospital og fast inventar i TV-programmet Ikke gjør dette hjemme, har ikke sett Game of Thrones, men etter å ha sett en snutt av Slaget i Blackwater Bay holder han en knapp på at wildfire kan være noe som ligner på klortrifluorid, et stoff som ble utvikla av tyskerne på tredvetallet.

– Det brenner seg gjennom betong, og antenner alt det kommer i kontakt med. Men det var rett og slett for farlig og ustabilt, selv for nazistene. De fant ikke gode nok metoder for produksjon og lagring, forklarer Karlsen.

Drager kunne ha eksistert

– Men hva med drager, Erlend? Det går vel ikke an? Kunne Drogon faktisk ha levd i virkeligheten?

– Muligens, hvis evolusjonen hadde tatt en litt annen vri.

At vi har de dyreartene vi har på jorda er jo et resultat av evolusjon og en endeløs rekke tilfeldigheter. Klima og naturfenomener har åpna og lukka økologiske nisjer, og hadde vi for eksempel trukket fra et svært vulkanutbrudd på et tidspunkt, og lagt til et enormt gammaglimt på et annet tidspunkt, kunne ting ha sett helt annerledes ut.

Så hvor usannsynlig er egentlig drager? Zoolog Torfinn Ørmen, kan fortelle at det en gang fantes en liten dinosaur med flaggermuslignende vinger, Yi qi, som var på størrelse med en trost.

– Hvis den og de andre i samme familie ikke hadde måttet konkurrere med flyveøgler og fugler kunne de godt fått en lang evolusjonshistorie. De ville sannsynligvis fortsatt vært så små at de kunne klart seg da Chicxulub-asteroiden traff Jorda, og ytterlige 65 millioner år med evolusjon kunne gitt oss noe veldig dragelignende, selv om de neppe hadde blitt så svære som Daenerys’ drager.

Ildsprutinga er derimot vanskeligere å tenke seg ei god forklaring på. Men likevel ikke umulig, sier Ørmen.

– Det kan være noe fancy kjemi. Veldig modifiserte spyttkjertler som enten sprøyter ut to forskjellige stoffer som tar fyr når de blandes, eller et stoff som antenner i kontakt med oksygen. Begge deler er teoretisk mulig.

Genredigerte drager

Evolusjon har resultert i ufattelig mange snedige og imponerende arter, men la oss være ærlig – den jobber ganske tregt. I dag trenger vi strengt tatt ikke å vente på at tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon skal gjøre jobben.

Så lenge vi ser bort fra alt som har med etikk å gjøre, kan vi lage nye arter ved hjelp av CRISPR.

CRISPR er, kort forklart, en genredigeringsteknologi som gjør det forholdsvis enkelt å gjøre målretta endringer i DNA, vi kan både fjerne og bytte ut gener. Sigrid Bratlie, som er molekylærbiolog, forteller at det er mulig med å ende opp med noe som ligner på en drage så lenge vi har informasjon om hvilke gener som må endres.

– Vi vet etter hvert ganske mye om hvilke gener som påvirker utvikling, blant annet av vinger, for eksempel i fugler og flaggermus. Dersom man kan skrive om genene i for eksempel en komodovaran til å lage vinger, blir det fort noe drageaktig, forklarer Bratlie.

Ildsprut blir verre å genredigere seg fram til, men Bratlie foreslår en mekanisk flammekaster som kan kobles opp til enten dragen eller eierens hjerne via brain-computer interface-teknologi.

– Det er utrolig hvor mye man får til å styre ved hjelp av avlesning av hjerneaktivitet nå.

Men hva med dragebarn?

Når vi først prater om drager må vi ta en runde på det med reproduksjon. Etter at Viserion ble zombiefiksert i slutten av forrige sesong blir det Drogon og Rhaegals ansvar å føre arten videre. I Game of Thrones-universet kan drager skifte kjønn litt som de vil, så foreløpig er det ingen fare. Men hva om en til skulle dø?

Det nærmeste vi kommer drager på Jorda er nok komodovaraner, de kalles til og med «komodo dragons» på engelsk. Og de kan rett og slett forplante seg på egen hånd.

Mens menneskekjønn blir bestemt av X- og Y-kromosomer – XX for jenter og XY for gutter – er det Z- og W-kromosomer som styrer for komodovaranene. ZZ for gutter, ZW for jenter. Et ikkebefrukta egg får enten et Z- eller et W-kromosom fra komodomor, og vanligvis bidrar også en komodofar med et Z-kromosom, dermed blir noen barn komodogutter, og noen komodojenter.

Men uten en tilgjengelig far kan mor gjøre jobben selv, da dobler hun bare kromosomet i det ubefrukta egget – Z blir til ZZ, altså en gutt, mens W blir til WW, og utvikles ikke videre. Dermed kan en komodohunn i teorien svømme over til ei ny øy, jomfruføde noen guttebarn, få barn på naturlig vis med guttene sine, og starte en ny koloni.

Så om Drogon eller Rhaegal skulle ta kvelden kan dragefans håpe at de har mer til felles med Komodo dragons enn bare navnet. Og skulle begge dø kan vi satse på at noen har flere drageegg på lur, Daenerys drager klekka jo først etter 150 år, så dette er en art som er hardfør i fosterstadiet.

Arrested embryonic development er en mekanisme vi kjenner til i vår verden også, uklekka reptiler kan ta en pause i utviklinga og vente på mer fordelaktige forhold. Dette skjer som oftest med egg med tykt skall som ikke har fått særlig mye oppmerksomhet fra foreldrene. Og for ordens skyld, vi vet ikke om tilfeller der pausen har vart i 150 år, men ett år er relativt vanlig.

Bra broren til Daenerys døde

Det er lite sannsynlig at Daenerys vil reagere om en av dragene hennes skulle bli nødt til å forplante seg med sine egne barn for å føre slekta videre, der i gården har innavl vært regel heller enn unntak. Og selv om hun ikke akkurat fremstår som en person som har vært veldig uheldig med genene hun har fått tildelt, er det kanskje like greit at hun ikke har noen brødre igjen å få barn med.

Sigrid Bratlie forklarer at mennesker i snitt er bærere av én til tre mutasjoner som gir alvorlige sykdommer hvis den arves fra både mor og far. Dermed blir sjansen for at dette skal skje langt høyere hvis to søsken, som ofte har mye av den samme genetikken, får barn.

Det er i tillegg smart å finne en partner som har ulikt immunforsvar fra en selv, sånn at barna skal få en variert kombinasjon, og da kan det være lurt å lete på utsida av søskenflokken.

Vi har noen eksempler på hvor galt det kan gå, det mest kjente er kanskje Karl II av Spania.

Stakkars Karl var et resultat av 16 generasjoner med innavl, og var av flere årsaker ikke spesielt godt egna til å styre et rike da han ble konge av Spania i 1665.

Først og fremst fordi han var mentalt og fysisk utviklingshemma, og det hjalp heller ikke at han var fire år på det tidspunktet.

Karl lærte så vidt å gå som åtteåring, kunne nesten ikke prate på grunn av problemer med kjeven, og hadde epilepsi. Da han døde som 38-åring skal han ha vært lam, døv, blind og tannløs. I tillegg var han impotent, så Habsburg-slekta døde ut med han.

På den tida trodde man at grunnen til Karls problemer var at han var forheksa, men dagens genetikere vil muligens helle mot at systematisk innavl hadde minst like mye å si.

Direwolves er virkelige

– Jeg tipper innavl også er noe av grunnen til at Joffrey var en så stor dritt! Men Erlend, nå har du fortalt meg at drager faktisk kunne ha funnes, jeg skal lett ordne meg en genredigert drage når jeg blir rik, men hva med direwolves? Kunne det ha eksistert dritsvære ulver?

– Det har faktisk gjort nettopp det. Dire wolves, Canis dirus, har eksistert i virkeligheten.

Skrekkulven, som den heter på norsk, døde ut for omtrent 10.000 år siden, etter å ha levd i Amerika i hundretusenvis av år. Den er ikke forfar til noen av dagens ulvearter, men sameksisterte med vanlig ulv, canis lupus, i Nord-Amerika.

Torfinn Ørmen forteller at størrelsen på skrekkulvene i Westeros sannsynligvis er ganske korrekt, men at de nok var enda mer grovbygde.

– Lengden på snuten er kanskje riktig, men i virkeligheten var den bredere. Panna var også bredere, og den kan ha hatt større avstand mellom øynene.

Valpene Stark-søsknene finner har forskjellige farger, noe Ørmen tror hadde vært usannsynlig for et valpekull med skrekkulver født på Jorda.

– Vi vet ingenting om pelsfargen, men det eneste ville hundedyret med så stor variasjon i dag er den nordøstamerikanske skogsulven som varierer fra lys grå til svart på grunn av en gammel kryssing med indianernes tamhunder.

Kjemper er det verre med

For 150 år siden var norske menn i snitt 169 centimeter høye. I dag er tallet omtrent 180. Det er lite trolig at gjennomsnitthøyden fortsetter å øke i samme tempo, men vi kan prøve oss med samme tankespinn som vi gjorde med drager – hvis ting hadde gått annerledes, kunne vi endt opp med fire meter høye mennesker? Torfinn Ørmen er usikker.

– Kroppsbygningen vår begynner å lage trøbbel når vi nærmer oss to meter, men GoT-kjempene har andre proporsjoner, tilsynelatende ganske lange bein, og det kan fungere bedre med en sånn høyde.

Litt av problemet er at dobbel høyde ikke betyr dobbel vekt, i og med at vi er tredimensjonale vesen vil massen øke langt mer enn høyden.

– Men kanskje er føttene deres bedre konstruert for stor vekt enn det våre er. Tyngdepunktet må i hvert fall være plassert annerledes, våre føtter ville brutt sammen ved den vekta, vi ville blitt plattfot.

Men hva med CRISPR og genredigering? «Ikke utenkelig», sier Bratlie. Den høyeste mannen som har levd var 272 centimeter som følge av unormal produksjon av veksthormoner.

– Sett bort fra alt som heter medisinsk risiko og etikk kunne man gjort ganske mye med genetikken for å få enda kraftigere effekt av veksthormoner.

Vi har «zombier» på Jorda

Vi har god nok kontroll på hva som rører seg ved Jordas poler til å fastslå, med rimelig sikkerhet, at wights – døde kropper som er gjenopplivet av white walkers – ikke finnes i virkeligheten. Men vi finner zombier i naturen, i hvert fall i den litt utvida varianten av begrepet. Disse er ikke styrt av white walkers, men av parasitter.

– Det er mange eksempler på at en parasitt kan manipulere atferden til verten. All manipulering av atferd går på å skaffe parasitten en fordel gjennom økt sjanse til å formere seg, så innenfor de grensene kan man tenke seg mye forskjellig grotesk avvikende atferd, forteller Frode Ødegaard, biolog og insektekspert.

Ta taglormen som et eksempel, den kan bare formere seg hvis den er i vann. Når den er pur ung finner den seg ei gresshoppe å bore seg inn i. Den vokser seg stor og sterk i gresshoppas fordøyelseskanal, og blir der til den blir kjønnsmoden. Da frigjør den et protein som gjør at gresshoppa får en uimotståelig trang til å oppsøke vann. Gresshoppa drukner, og taglormen får reprodusert seg.

Vi kan altså tenke oss at en eller annen parasitt lever nord for Veggen, og angriper døde mennesker og dyr. Men denne forklaringsmodellen gir dessverre ikke svar på hvordan white walkers da må kontrollere disse parasittene på et eller annet vis.

– Herregud, zombier finnes, da kan jo alt skje da, Erlend!

– Nei.