Parallelle univers, spionasje og leiemordere – Counterpart er en spennende serie, som blander ulike sjangere i en fascinerende miks.
Dette er i utgangspunktet en klassisk spionthriller, men ved hjelp av bestanddeler fra science fiction-sjangeren, blir den samtidig en filosofisk studie av hva som gjør deg til den du er.
Serien er veldig interessant, men tidvis også så seig at den nesten grenser til det kjedelige – men bare nesten.
Må samarbeide med seg selv
Counterpart tar oss med til to parallelle verdener. Etter et feilslått eksperiment under den kalde krigen ble nemlig vår tidslinje delt i to, og i Berlin oppsto det en portal mellom de to universene.
J.K. Simmons spiller hovedpersonen Howard Silk, en myk og kjærlig ektemann, som får seg et sjokk en dag når han finner ut at det kjedelige kontoret han jobber på egentlig er et byrå som bedriver spionvirksomhet på et parallelt univers.
Når en leiemorder fra det andre universet dukket opp på Howards side, med en drapsliste som blant andre inneholder Howards elskede kone, må han samarbeide med en helt spesiell person – sitt motstykke fra den andre siden.
Denne andre Howard Silk, la oss for letthetens skyld kalle ham H. Silk, er en ambisiøs og kynisk mann som alltid har latt karrieren gå fremfor familien. Han har ikke mye til overs for det han anser som en mindre vellykket versjon av seg selv.
Les også: Topp 5: Hard science fiction!
Imponerende skuespill
J.K. Simmons er best når han spiller mot seg selv, og den Oscar-belønnede skuespilleren imponerer virkelig.
Det er en fryd å se hvordan han endrer kroppsspråk og manerer ut ifra hvilken versjon av Howard han spiller. Det er aldri noen tvil om hvilken Howard du ser på skjermen.
Samtidig klarer han, godt hjulpet av et velskrevet manus, å vise at disse to menneskene i utgangspunktet samme person, som på grunn av ulike valg i livet har de endt opp på forskjellige steder.
Filmanmeldelse: «Whiplash» – J.K Simmons er uhyre god
Norsk regi
Sett med norske øyne er det også interessant at Morten Tyldum både er executive producer på serien, og har regi på den første episoden.
Det er en filmatisk og ambisiøs, og tilsynelatende dyr, førsteepisode, som setter tonen for resten av serien.
Det er et samfunn med et snev av dystopi vi blir introdusert for, noe som gjenspeiles i de monokrome gråtonene som farger alt bortsett fra Howards overraskende lune leilighet. Produksjonsdesignet er svært godt og det er mange interessante detaljer i omgivelsene, som for eksempel teknologien som brukes, som skaper et spennende bilde av hvor vi befinner oss.
Det er noen fine vendinger i premieren som viser det Howard og H. Silk har til felles. Mot slutten av episoden får vi en scene der Howard sjenker seg en whiskey og setter på ei vinylplate i stua si. Samtidig, i et parallellt univers, sitter hans motpart ensom på en bar, og smiler trist mens den samme låta strømmer ut av høyttalerne.
Litt for seig
Jeg har sett de fire første episodene av Counterpart og ble av og til frustrert over hvor lite vi får vite om de to parallelle universene, hvorfor de er i konflikt og hvordan de bedriver spionvirksomhet på hverandre.
Det er spennende med mystikk, men det kan bli for mye av det gode, og i første halvdel av serien dras hemmelighetskremmeriet så langt at jeg nesten faller av.
Heldigvis reddes serien fra å bli kjedelig ved at de mellommenneskelige forholdene her er så interessante. Hvordan er det egentlig å møte andre versjoner av deg selv og de du elsker?
De filosofiske spørsmålene serien får meg til å fundere over, gjør at jeg blir fengslet selv om serien tidvis er så seig at det halve kunne ha vært nok.
Etter fire episoder er jeg fryktelig spent på fortsettelsen, og jeg håper vi får bedre innsikt i hvordan fiksjonsuniverset med to universer er satt sammen.
Hvis serien snører seg bedre til som spionthriller i siste halvdel av sesongen, kan Counterpart bli en av de virkelig store godbitene i år.
