Savnet

Det er dystrere enn dystert i regissør Andrej Zvjagintsevs film Savnet, hvor vi får et innblikk i de fleste foreldres verste mareritt.

Foreldrene som portretteres i denne filmen vil imidlertid aldri vinne noen foreldre-pris, og filmens norske tittel får en trist og ironisk dobbel betydning. Det engelske tittelen «Loveless» – «Kjærlighetsløs» – fanger tonen i filmen med ett eneste ord.

Det visuelle speiler den triste tonen, og gir oss detaljerte utsnitt av nedsnødd russisk natur og en by i forfall. Bygningene forfaller, kulturen forfaller og menneskene forfaller.

Men selv om alt forfaller og alt er kjærlighetsløst, så liker jeg det. Savnet er rett og slett en kjempegod fæl film.

En håpløs familiedynamikk

Vi møter gutten Alyosha, som er midt oppi noe som ofte setter sterkt inntrykk på en barnesjel – en skilsmisse.

Guttens foreldre, Boris og Zhenya, giftet seg på grunn av Alyosha, og har lenge holdt sammen av en kombinasjon av ren pliktfølelse og selvforakt. Vi møter familien da den er i ferd med å gå helt i oppløsning, i det de prøver å selge leiligheten de bor i.

Zhenya – Alyoshas mor – tilbringer store deler av filmen med fjeset i smarttelefonen sin. Hun er dypt selvopptatt, og framstår som uengasjert når det ikke finnes eksmenn å krangle med, nye menn å ligge med, eller generell klaging å foreta seg.

Boris er usympatisk på en annen måte. Han er håpløst tiltaksløs og grenser til patetisk. Han arbeider for et firma styrt av dypt religiøse ledere, og er livredd for at skilsmissen hans skal bli offentlig kjent. Som en personifisering av en ond sirkel, er han blitt sammen med en ny kvinne han har satt barn på, men som det er tvilsomt at han elsker.

I en av filmens sterkeste scener gjemmer en gråtende Alyosha seg bak en dør, mens foreldrene krangler så busta fyker i stua. Uttrykket i Alyoshas ansikt er noe som brenner seg inn på netthinnen. Det er uttrykket til en gutt som føler seg oversett og uønsket – og som innerst inne vet at han dessverre har helt rett.

Handlingen starter for alvor da Alyosha forsvinner. Foreldrene melder ham savnet, men det er vanskelig å si om de egentlig savner ham. Scenen er satt for et fascinerende innblikk i livene til to mennesker som opplever et mareritt, men som likevel er voldsomt vanskelig å sympatisere med.

Fantastisk skuespill

Jeg kan ikke skryte nok av skuespillerprestasjonene. Måten Maryana Spivak og Aleksey Rozin tar oss med inn under huden på det dypt ulykkelige foreldreparet gir frysninger. Både Boris og Zhenya fremstår på mange måter som stereotyper, men føles samtidig like ekte som kinosetet jeg sitter i.

Det er spesielt interessant å komme bak fasaden hos Zhenya. Da hun forteller historien om seg selv og eksmannen til sin nye elsker, eller da vi får møte moren hennes, begynner man å forstå noe av grunnen til at hun er som hun er.

Uansett hvor mange brikker som faller på plass, finner jeg det likevel voldsomt vanskelig å sympatisere med henne. Kraften Spivak spiller henne med gjør at hun både framstår som en ekte kvinne og en ekte filmskurk på samme tid.

Den selvsikre regien fra Zvjagintsev lar filmen ofte dvele ved detaljer, situasjoner og utsnitt lenger enn det som føles naturlig. Dette drar selvsagt ut spilletiden noe, men det gir også publikum rom til å reflektere. Det gir oss også en liten pause fra det triste som skjer på lerretet, noe som kommer godt med.

Hverdagsgrusomhet

Jeg er litt usikker på hva filmen forsøker å si, om den i det hele tatt forsøker å si noe, eller om det å ikke si noe er hele poenget.

Jeg går uansett ikke ut av kinosalen med noe annet enn flere spørsmål enn jeg kom inn med og en ekkel klump i magen som ikke gir seg før utpå ettermiddagen. Det er ingen tvil om at Savnet resonnerer med noe i meg, jeg vet bare ikke helt hva eller hvorfor.

Letingen etter Alyosha tar oss med på en reise gjennom raserte institusjonsbygg, Zhenya og smarttelefonen hennes har nesten grodd fast i hverandre, og Boris er et levende hakk i ei dårlig plate. Det virker som om Zvjagintsev bruker Boris, Zhenya og jakten på Alyosha til å kommentere på sviktende strukturer i det russiske samfunnet.

Det konkrete budskapet i kommentaren hans unnslipper meg dessverre, men dette betyr bare at jeg har en unnskyldning til å se filmen igjen.

Det blir imidlertid en stund til. Savnet er ikke en enkel film å se. Den er direkte ubehagelig. Som kinesisk vanntortur i filmform. Man blir utsatt for små drypp av moralsk forfall i hver eneste scene, og etter to timer holder man knapt ut.

For meg oppleves den som et stilstudie i grusomhet. Men ikke tradisjonell film-grusomhet. Det er ingen øksemord, krig eller tortur i Savnet. Kun overdreven Facebookbruk, narsissisme og latskap. Og ondskapsfulle ord kastet mellom mennesker som er i sentrum av et samlivsbrudd.

Det er hverdags-grusomhet. Og selv om alt i filmen er satt på spissen, og omstendighetene er ekstreme, kan man nesten kjenne seg igjen. Det gjør inntrykket desto sterkere.