Romfart er spennende! Og derfor er det heller ikke mangel på filmer om temaet, både med og uten røtter i virkeligheten.
Men når det handler om de store bragdene på feltet er det som regel NASAS prestasjoner som blir frontet på film gjennom Hollywoods filmatiseringer. Da kan det være lett å glemme hvor jevnt romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen egentlig var under den kalde krigen.
For Sovjetunionen, som jo startet hele kappløpet da de skremte vettet av amerikanerne med Sputnik, gjorde en rekke fremskritt på starten av 60-tallet og hadde blant annet både første mann og første kvinne i verdensrommet.
I den russiske filmen Spacewalker er det nettopp det sovjetiske romprogrammet som skal til pers. Filmen handler om Alexey Leonov (Evgeniy Mironov), kosmonauten som i 1965 ble det første mennesket som gjennomførte en romvandring, en såkalt spacewalk.
Dette er en tidvis nervepirrende film som underholder stort på toppene, men som av og til har et langdrygt tempo som ødelegger noe for filmens første halvdel.
Et enormt tidspress
Spacewalker følger Alexey Leonov fra hans tid som fryktløs jagerflypilot, til hans opptak i kosmonaut-programmet, opptreningen mot romferden Voskhod 2 og gjennomføringen av den.
For å rekke en romvandring før USA ble Voskhod 2 fremskyndet med to år, og de involverte jobbet dermed under et enormt tidspress. Dermed var det knyttet ekstra stor spenning til hvordan gjennomføringen skulle gå. Hadde de testet godt nok? Fantes det scenarioer de ikke hadde forutsett?
Sammen med sin makker Pavel Belyayev (Vitaliya Kornienko) må han forsere en rekke livsfarlige utfordringer som oppstår underveis. Mer ønsker jeg ikke å si om handlingen, selv om dette er en film basert på virkelige hendelser. Når man ikke vet eller husker alt fra historien så blir det mer spennende når liv står på spill i filmen.
Treg førstedel
Siden jeg ikke kjenner detaljene i historien vet jeg ikke nøyaktig hvor tett opp mot virkeligheten filmens handling ligger, men regissør Dmitriy Kiselev og manusforfatterne har hatt en person med en sentral stilling i oppdraget med som konsulent på filmen.
Dermed antar jeg at vi holder oss relativt nært det som virkelig skjedde, men dette kan også være noe av grunnen til at filmens første halvdel er så treg. Det er så mye som skal fortelles før vi kommer skikkelig gang at filmen er faretruende nær å bli kjedelig ved et tidspunkt, før den redder seg inn igjen.
Det er mye stilig som vises under opptreningsprosessen, som hvordan de simulerer og trener på vektløs tilstand, men det er også mye som kunne ha vært sløyfet her til fordel for mer effektiv historiefortelling.
Med en gang vi forlater jorda blir imidlertid Spacewalker ganske mange hakk mer engasjerende. Ved et par anledninger var filmen så spennende at jeg nesten begynte å snakke til figurene på lerretet – et ganske sikkert tegn på at du er revet med.
Spektakulære bilder
Siden mye av filmen foregår inne i et lite romfartøy ligger kameraet nært på skuespillere Evgeniy Mironov og Vitaliya Kornienko i store deler av filmen. Det kan være utfordrende, men Mironov og Kornienko er troverdige hele veien gjennom filmen.
Skuespillet i filmen holder generelt et jevnt godt nivå, både i det ytre rom og nede i kontrollrommet på bakkeplan.
Fotograf Vladimir Bashta lar oss kjenne på den klaustrofobiske følelsen når ting ligger tett i de små rommene, slik at kontrasten blir stor når bildet åpner seg opp og hele verden ligger under oss. Spacewalker kan skilte med flere spektakulære bilder, slik en skikkelig romfilm skal ha.
Smører for tykt på
Romkappløpet var muligheten de to motpartene i den kalde krigen hadde for å skryte av sin egen fortreffelighet og teknologiske fremskritt. Dermed er det ikke tilfeldig at det skinner gjennom en god dose patriotisme i Spacewalker.
Jeg synes likevel Dmitriy Kiselev smører litt vel tykt på et par ganger, som for eksempel når Leonovs datter ser faren sin slippe seg løs i verdensrommet på fjernsyn. Hun står klistret til TV-skjermen, snur seg ekstatisk mot kameraet, slår ut med armene og utbryter “faren min er en ekte kosmonaut”, mens et crescendo i musikken strømmer ut av kinohøyttalerne.
Men kanskje jeg må se litt gjennom fingrene på slikt, med tanke på at Kiselev har en årrekke av patriotiske Hollywood-filmer å konkurrere mot.
En interessant historieleksjon
Litt for tjukksmurt fedrelandsbegeistring til tross – Spacewalker er et spennende tilskudd i listen over historiske romfartsdrama.
Det er gøy å se utviklingen fra sovjetisk side for en gangs skyld, og filmen er en interessant historieleksjon om romfartens glansdager.
