The Commuter

Det eneste spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha sett The Commuter er: Når skal folk slutte å kødde med familien til Liam Neeson?

Bortsett fra dette lurer jeg ikke på noen ting. Filmen er enkel å forstå.

Takket være Neesons tidløse barskhet og et godt actiontempo er filmen en greit underholdende affære så lenge den varer. Så snart rulleteksten kommer er jeg imidlertid helt ferdig med den.

The Commuter er en actionfilm man har sett hundre ganger før, bare at alt foregår på et tog. Noe man strengt tatt også har sett før.

Rotete togtur

Liam Neeson spiller forretningsmannen Michael, som bruker timevis av hver dag på å pendle inn til New York. Alt ved Michael og hans liv blir etablert på rekordtid i starten av filmen, litt fordi det ikke er så fryktelig mye å etablere.

Handlingen starter for alvor da Michael møter den mystisk kvinnen Joanna på toget han pendler med hjem fra jobb. Hun stiller han et vagt hypotetisk spørsmål om penger, etikk og alvorlige konsekvenser. Spørsmålet viser seg imidlertid ikke å være særlig hypotetisk.

Michael må spore opp et menneske for Joanna. Et menneske som befinner seg på toget. Ikke vet han hvorfor, og ikke vet han hva som vil skje med vedkommende. Det eneste han vet er at mektige krefter står bak, og at hans egen familie må betale en dyr pris om han mislykkes.

Heldigvis har Michael bakgrunn som politi, og det viser seg også at han har et spesifikt sett med ferdigheter.

Han er god til å slåss, med andre ord.

Action – hverken mer eller mindre

Manuset jobber hardt for å holde publikum uvitende om hvem som er hvem, og hvem som er til å stole på. Det går dessverre litt på bekostning av både flyten og troverdigheten til tider.

Michaels samtale med Joanna antyder et øyeblikk at filmen vil prøve å gå litt dypere til verks, ved å utforske menneskesinnet og ta for seg moralske utfordringer rundt det å være et medmenneske. Dette går fort over, og The Commuter viser seg straks å være en actionfilm av den ordinære sorten.

At livene til Michaels kone og sønn står på spill i filmen er ment å skape spenning. Som publikummer sliter jeg med å bry meg om dem i det hele tatt. Jeg møter den svært generiske kjernefamilien i noen minutter i starten av filmen, men glemmer dem noen minutter etterpå.

Filmen låner enkelte elementer fra mysterie-, krim- og thriller-sjangrene – men for meg oppleves The Commuter alt i alt som en ren actionfilm.

Det er likevel ingen skam i å være en actionfilm, selvsagt, og jeg koser meg gjennom filmens beste og mest intense øyeblikk.

Enkeltscener skiller seg ut

Stort sett hele handlingen foregår om bord i toget. Regissør Jaume Collet-Serra klarer å skildre toget som klaustrofobisk når det trengs, og mer åpent og behagelig når man trenger et avbrekk.

Kameraarbeidet fortjener også ros. Det er ikke alt som er like spektakulært, men enkelte sekvenser er elegant gjennomført. En slåsskamp om bord i en tom togvogn filmet i én tagning skiller seg ut som en av filmens mest minneverdige scener.

Liam Neeson leverer varene som sliten og desillusjonert eks-politimann med hjerte av gull. Det skulle nesten bare mangle, med tanke på hvor ofte han har spilt noe tilsvarende i det siste. Han klarer å mane fram en desperasjon som overbeviser, uansett hvor lite troverdig handlingen egentlig er til tider.

Vera Farmigas rolle som Joanna ligger som en skygge over handlingen hele tiden, selv om Farmiga til sammen kun tilbringer noen få minutter på skjermen. I tillegg får vi korte, men i og for seg gledelige møter med blant andre Sam Neil, Jonathan Banks og Patrick Wilson.

Alt i alt forglemmelig

Handlingen er utrolig – i den forstand at jeg ikke tror på den, hovedmysteriet og den maniske jakten på svar er ikke like spennende som den prøver å være, og «aha-øyeblikkene» som leder opp mot klimakset er fryktelig tamme.

Konspirasjonene som nøstes opp mot slutten gir ikke avkastning for de nesten to timene filmen varer. Og selv om det er underholdende å se Liam Neeson banke folk om bord i et tog, er det ikke nok til å hindre filmen i å forsvinne inn i forglemmelsen til slutt.

Filmen verken utvikler, utfordrer eller utforsker actionsjangeren i særlig grad, men holder seg heller på trygg grunn godt innenfor de etablerte sjangerrammene. Dette gjør at den fungerer som et stykke enkel underholdning, men samtidig at kinoopplevelsen alt i alt ikke blir mer enn midt på treet.