Jeg hadde ikke hørt om The End of the F***ing World før den ble lagt ut på Netflix 5. januar, uten noen reklamekampanje for serien i forkant.
Men dette er ikke en serie som bør forbigås i stillhet, for The End of the Fucking World (som jeg kommer til å skrive heretter) er britisk seriekunst på sitt beste.
Road movie, oppvekstskildring, krimfortelling, komedie – det er litt vanskelig å definere hva The End of the Fucking World er fordi den blander ulike sjangre i én herlig miks.
Men uansett hvordan man velger å klassifisere den, så er dette en sær, rar, voldsom, sår, morsom og fin serie. Og midt oppi det hele står to rollefigurer som man kanskje egentlig burde hate, men som det er umulig å ikke elske.
En merkelig duo på rømmen
Serien handler om de to 17-åringene James og Alyssa. James kan innledningsvis fortelle oss at han er psykopat. Som barn pleide han å drepe dyr – stakkars katta til naboen. Nå er det på tide å eskalere – cue Alyssa.
Alyssa er en bitter tenåring som hater verden og hater familien sin, muligens med god grunn. Hun hater egentlig alt og alle, utenom James.
Alyssa synes de to skal bli kjærester, James synes det høres ut som en kjempefin anledning til å drepe henne.
Sammen stikker de av fra de ræva familiene sine, hver med sin egen agenda, men på rømmen skjer det uforutsette ting som skal bringe dem nærmere sammen. I løpet av åtte 20 minutter lange episoder får vi deretter en nydelig fortelling om forelskelse, det å ikke passe inn og å finne seg selv.
Nydelig karakterutvikling
Seriens korte format oppfordrer til effektiv historiefortelling, og dette gjøres fint med James og Alyssas indre monolog som ligger over handlingen.
Kontrasten mellom hva de tenker og hva de gjør har ofte en komisk effekt og er et virkningsfullt virkemiddel for seriens humor, men legger samtidig til rette for et raskere innblikk i rollefigurenes karakterutvikling.
Meningsfull karakterutvikling er ikke lett å bygge når formatet er så kort, men den indre monologen viser på en nydelig og kul måte forandringen rollefigurene gjennomgår.
Dyktige skuespillere
Det er en rekke dyktige skuespillere i The End of the Fucking World, blant andre Gemma Wheelan (Game of Thrones) og Wunmi Mosaku (Fabeldyr og hvor de er å finne) i rollen som to politietterforskere. Men det er Alex Lawther (Black Mirror, The Imitation Game) og Jessica Barden (Penny Dreadful) som er de store stjernene i seriens hovedroller.
Lawther storspiller i sin underspilte rolle. Han klarer å fylle James sitt apatiske fjes med svært subtile ansiktsuttrykk som, sammen med den indre monologen, forteller om James sitt følelsesliv på en imponerende måte. James er så følelseskald i fjeset at et lite rykk i munnviken nærmest skriker av glede.
Barden briljerer i rollen som den sinte og bitre, men egentlig usikre tenåringen. En figur vi har sett hundre ganger før, men som aldri føles oppbrukt i Bardens hender.
De to skuespillerne har nydelig kjemi og forholdet som utvikler seg mellom dem er en fryd å følge med på.
Ikke gå glipp av denne
The End of the Fucking World låner hyppig fra filmer som Thelma and Louise, True Romance, både i sjangertrekk, men også direkte referanser som en rød hawaii-skjorte og et par store solbriller.
Men selv om serien låner fra de store fremstår den som noe nytt og friskt. Serien fikk meg til å smile, le og gråte. Den er voldelig, vakker og morsom.
Ikke gå glipp av The End of the F***ing World, det aner meg allerede at denne kommer til å havne på min toppliste over årets aller beste serier.
