The Greatest Showman er en musikal med et litt merkelig valg av tematikk, nemlig skjebnen til USAs mest kjente sirkusmann på 1800-tallet, P.T. Barnum.
Denne historien viser seg å være enkel og overfladisk, mens de tamme låtene etteraper Frost-musikken og annen glatt, kontemporær pop.
Til filmens fordel er Hugh Jackman og Zac Efron hardtarbeidende i sine hovedroller, mens regissør Michael Gracey har skapt flere scener med imponerende energi, presisjon og oppfinnsomhet.
The Greatest Showman forsøker å tilnærme seg den berusende blandingen av nytt og gammelt i Baz Luhrmanns Moulin Rouge, men har ikke helt den samme nerven, intensiteten eller hjertelaget.
Lager sirkus i New York
Filmens P.T. Barnum (Hugh Jackman) forsøker å oppnå suksess på flere måter for å kunne gi kona Charity (Michelle Williams) og deres barn et økonomisk trygt liv, samt blidgjøre sine dypt skeptiske svigerforeldre.
Først åpner han et museum med rariteter i New York. Når det ikke går, går han i kompaniskap med Phillip Carlyle (Zac Efron) og samler en gjeng spesielle personligheter til et slags kabaret-sirkus.
Hans higen etter anerkjennelse i høyere samfunnslag får han etter hvert til å bli impresario for den svenske operasangeren Jenny Lind (Rebecca Ferguson). Det skal gi ham flere utfordringer, både på det private og profesjonelle plan.
Anmeldelse: Gary Oldman spiller fantastisk i Darkest Hour
Det er omtrent umulig å mislike en film med Hugh Jackman i hovedrollen. Den sympatiske australieren fyller som vanlig rollen sin med sjarme og vitalitet, og jobber åpenbart beinhardt foran kamera for å gi publikum full valuta for pengene.
Han viser seg som en førsteklasses underholdningsartist som både kan synge med kraft og innlevelse og danse grasiøst med imponerende presisjon. Høydepunktet er en barscene med Zac Efron, der det formelig ryker av både skuespillerne, koreografien og samspillet med den tause tredjepersonen i scenen, nemlig barmannen.
Filmens fantasifulle formspråk er med på å glatte over det faktum at historien er tynn, med banale konflikter, problemstillinger og løsninger.
Åpenbart lagt ned svært mye arbeid
Bak de før nevnte hovedrolleinnehaverne finner vi flere kjente fjes. Det virker nesten som en forbrytelse å sette drivende dyktige Michelle Williams i en anonym konerolle der hun nesten ikke får noe å gjøre.
Den surmaga kritikeren (finnes det andre typer på film?) James Gordon Bennett spilles av Paul Sparks, som i bunn og grunn gjentar rollen som den kjølige, observerende skribenten Thomas Yates fra serien House of Cards.
Svenske Rebecca Ferguson (Mission: Impossible 5 og 6, Snømannen) overbeviser i rollen som svenske Jenny Lind, selv om figurens flotte sangstemme tilhører Loren Allred.
Og Zendaya (Spider-Man: Homecoming, K.C. Undercover) spiller trapesartisten som opplever romantiske forviklinger med Zac Efrons figur, en handlingstråd som dessverre aldri oppnår den rette temperaturen.
Anmeldelse: The Commuter med Liam Neeson er lett å se, lett å glemme
The Greatest Showman har flere enkeltstående sekvenser der det åpenbart er lagt ned svært mye arbeid i koreografi, scenografi, presisjon og formspråk.
Den irske fotografen Seamus McGarvey (High Fidelity, The Hours, Atonement, We Need To Talk About Kevin, The Avengers, Anna Karenina, Godzilla og mye mer) har levert fantastiske bilder, der P.T. Barnums fargesprakende sirkus står i skarp kontrast til 1800-tallets gråbrune samfunn utenfor.
The Greatest Showman er absolutt i stand til å underholde med sang og dans. Den kunne vært enda bedre med mer fengende låter og en sterkere historie, men Hugh Jackmans hovedrolle veier ofte opp for filmens mangler.
