Da satt vi her igjen. Det siste kapittelet om Anastasia Steele og Christian Grey skal fullføres. «Don’t miss the climax», som filmplakaten påpeker. Vel.
Nysgjerrigheten og forventningene er kanskje ikke helt den samme i dag, som den var i 2015 – repet har nemlig blitt slakkere og slakkere.
For mens første film i trilogien, Fifty Shades of Grey, forlot oss med en viss sitring etter å vite hvordan det skulle gå med Anastasia og Christian i film nummer to, bidro Fifty Shades Darker med en mindre pirrende slutt. Den siste i rekka plukker opp repet der forgjengeren slapp.
Husker du sånn omtrent hva som skjedde i de to første filmene? Ja, da kan du med letthet se for deg hva du har i vente – regissør James Foley gir oss nemlig mer av det samme. Men fansen vil nok likevel glede seg over den siste filmen i Fifty Shades-trilogien, og særlig dens slutt.
Filmanmeldelse: «Fifty Shades of Grey» – Positivt overrasket!
Lite står på spill
Anastasia Steele har oppnådd det som skulle være umulig; Christian Grey lover henne evig troskap. Mannen som alltid ville sove alene, har nå funnet seg til rette i ektesenga. Mens de lykkelige nygifte nyter bryllupsreisen i Frankrike, vitner hendelser hjemme ved Grey-imperiet om at skikkelser fra fortida ikke har tenkt å la paret leve «happily ever after»…
Selv om graden av action er skrudd noe opp i trilogiens siste kapittel, oppleves det ikke som om særlig mye står på spill. Det som dro de to forrige filmene framover, var ønsket om at umulig kjærlighet skulle bli mulig – at Anastasia og Christian skulle få hverandre.
Det har de nå gjort, og da klarer ikke det at slemme mennesker truer et styrtrikt par utstyrt med raske biler og sikkerhetsvakter, riktig å engasjere. Det gjør heller ikke personlige problemstillinger, som for eksempel spørsmålet om Christian, som mistet mora som guttunge, noen gang vil være klar for å få barn selv.
Filmanmeldelse: «Fifty Shades Darker» – Et tradisjonelt romantisk drama – med litt mer sex.
Mindre tenning
Det er ingen tvil om at karakterene har utviklet seg siden vi først ble kjent med dem. Christian er nesten ikke til å kjenne igjen. Fortsatt sjalu og overbeskyttende, joda, men så omtenksom og komfortabel i rollen som ektemann at det nesten er for godt til å være sant. Når han slår seg ned ved flyglet og synger Paul McCartneys «Maybe I’m Amazed», blir det rent for mye og det er nesten så jeg må trosse Mr. Greys forbud; himle med øynene.
Mens Christian har myknet opp, har Anastasia blitt tøffere, og mer frigjort. Hun er ikke lenger redd for å sette seg i respekt, og hun er også den som i stadig større grad tar initiativ til (dels) kreative hyrdestunder.
For hyrdestunder er det fortsatt plass til, selv om de oppleves som kortere og snillere enn tidligere. Det virker som Mr. og Mrs. Grey har funnet sin balanse, både på soverommet og i Christians «play room».
Kjemien mellom Dakota Johnson og Jamie Dornan er fortsatt veldig god. De mest banale replikkene har det blitt færre av, men heller ikke denne gang får skuespillerne særlig god hjelp av manus.
Fortsatt er det først og fremst Johnson som bærer filmen. Anastasia har alt hun kan ønske seg; drømmemannen, drømmejobben, en sjukt fet leilighet, biler og privatfly som kan ta henne hvor hun skulle ønske. Men takket være Johnson oppleves hun likevel hverken irriterende eller bortskjemt, heller sjarmerende og morsom.
I likhet med de to første har Fifty Shades Freed visuelt sett blitt en pen film. Den oppleves lysere og mer fargerik enn den forrige, og vakre landskapsbilder vil garantert få underbevisstheten din til å starte ferieplanlegginga for sommeren.
I Fifty Shades of Grey fikk vi en forrett som pirret nysgjerrigheten, i Fifty Shades Darker en litt tyngre hovedrett og i Fifty Shades Freed en dessverre for kjedelig dessert. Likevel vil også den siste filmen passere fint som Valentinsdag-underholdning. Den har tross alt litt av alt; action, drama, kjærlighet og sex.
