Nick Park (Wallace and Gromit, Chicken Run og Shaun the Sheep) serverer et fotballslag mellom steinalder og bronsealder i sin siste stop motion-komedie.
I sedvanlig stil er håndverket og detaljene imponerende. Park og teamet får så mye liv og nyanser ut av sine kulisser og figurer at det er bare å lene seg tilbake og nyte showet.
Men selve historien er ikke helt på høyden med det Park og Aardman Animations-studioet har levert tidligere. Filmen blir etter hvert til en ganske tradisjonell idrettskomedie, og mangler drivet, plottvriene og overraskelsene som trengs for å gjøre en fotballkamp til topp filmunderholdning.
ANMELDELSE: Norske byggeklosser – treffer noe tidløst
Huleboere vs. bronsekledde byfiser
En hyggelig gjeng kaninjaktende huleboere bor i harmoni i sin lille dal – sånn omtrent nær nåtidens Manchester. Så kommer sjokkbeskjeden. Steinalderen er over, og et bronsekledd gruvekompani pælmer de ut av dalen for å drive gruvedrift i hulene.
Fordrevet til det farlige «farelandet», hvor kjempeender og hissige vulkaner utgjør daglige trusler, ser det mørkt ut for våre steinaldervenner. Men da muligheten til å utfordre de arrogante bronsebyfisene til en fotballkamp byr seg, slår den snartenkte huleboeren Døgg til. Vinner steinalderlaget får de tilbake dalen og hulen sin, vinner de regjernede mesterne i «Real Bronzio» må huleboerne bli gruvearbeidere.
Historien er enkel og full av sedvanlig sjarm fra både dyr og mennesker. Det hundelignende villsvinet Gnøffe og en snurrende og sprettende kanin er blant dyrene som sørger for at den klassiske dyrekomikken (som Nick Park har perfeksjonert siden Creature Comforts) får utfolde seg. Og rollegalleriet er ellers kledelig fullt av slemminger og snillinger som alle i tur og orden blir offer for Parks hang til overdrevet fysisk humor.
Tematisk sparker historien treffende mot både pengegriske fotballforbund og overbetalte fotballspillere, og slår noen joviale slag for kvinnefotball og betydningen av samhold i lagspill.
Dessverre har historien verken nerven, absurditetene eller de heroiske «underdog»-øyeblikkene som løfter de beste idrettsfilmene opp fra det forutsigbare. Men Nick Park har utstyrt filmen med så mange vitser og uttrykksfulle reaksjoner at det aldri blir kjedelig på matta.
ANMELDELSE: Black Panther – Original nok til å fortjene sin egen plass i Marvel-rekka
Mister nok noen poeng i oversettelsen
Første mann settes i utgangspunktet opp med norsk tale på kino i Norge. Det er mulig å se den utekstede originalversjonen også, med stemmer fra blant annet Eddie Redmayne, Tom Hiddleston og Maisie Williams, men til premierehelgen har flere av landets største byer kun den norske versjonen tilgjengelig. (Stavanger, Hamar, Tromsø og Trondheim er blant byene som viser begge versjonene).
De norske stemmene, med Gaute Skjegstad (Døgg), Simen Sand (Lord Behn) og Anne Bolette Stang Eng (Gunna) i spissen, gjør en solid jobb med å gi liv og personlighet til rollegalleriet. Og spesielt en oppfinnsom brevduevariant, tonesatt av Espen Sandvik, vil gi mye latter fra både liten og stor i salen.
Likevel er det nok en del humor som forsvinner i oversettelsen. Det er en del av vitsene som blir litt anstrengt på norsk, og jeg mistenker at en del av fotballreferansene – spesielt fra kommentatorbua – er hakket hvassere på engelsk.
Å gi filmen bred kinodistribusjon på norsk er veldig hyggelig for barnefamiliene. Her vil både foreldre og unger kose seg masse med den brede og mannevonde «slapstick»-humoren som ligger til grunn for mye av moroa i Første mann. Men jeg håper flere norske kinoer vil sette av noen visninger til originalen også. For selv om dette er barnevennlig underholdning, er det mange Aardman-fans der ute som fortjener å oppleve Nick Parks ganske så erkebritiske fotballfilm i original drakt.
Denne anmeldelsen av Første mann er basert på filmen med norske stemmer. Filmen har norsk kinopremiere fredag 2. mars.
