Filmfestivalen i Berlin (NRK): Regissør Wes Andersons merkverdige og underfundige stil kommer virkelig til sin rett i Isle of Dogs.
Den er kanskje et hakk mindre tilgjengelig enn hans første animasjonsfilm, Den fantastiske Mikkel Rev, men er full av de merkverdige skråblikkene og morsomme detaljene som kjennetegner hans egenartede filmspråk.
Isle of Dogs er muligens litt mørkere og mer melankolsk enn de fleste andre Wes Anderson-filmer, og den er full av undertekst om maktmisbruk og diskriminering.
Den er nydelig fortalt i lekker stop motion-animasjon, og er et selvfølgelig kinovalg for Wes Andersons mange tilhengere. Han skuffer ikke!
Leter etter forsvunnet hund
Handlingen er lagt til et slags Japan noen år i fremtiden, der et virusutbrudd gjør at alle hunder blir forvist fra storbyen Megasaki til et søppeldeponi på en øy med det treffende navnet Trash Island.
En hundegjeng bestående av Chief (Bryan Cranston), Rex (Edward Norton), Boss (Bill Murray), Duke (Jeff Goldblum) og King (Bob Balaban) tar seg av gutten Atari (Koyu Rankin) når han krasjlander i et stjålet fly for å finne hunden sin, Spots (Liev Schreiber), som var den aller første som ble forvist til øya.
De bestemmer seg for å hjelpe, og dermed starter en begivenhetsrik reise over Trash Island, mens myndighetene i Megasaki forsøker å stoppe dem fra å fullføre oppdraget, av årsaker som gradvis avdekkes.
Anmeldelse: Still/Born er effektiv babyskrekk med skremmende dårlig dialog
Det er litt av en opplevelse å bli med inn i dette universet, tydelig inspirert av japansk kultur, spesielt Akira Kurosawa-filmer, men med Wes Andersons umiskjennelige sans for uventede krumspring og morsomme påfunn, som stadig krydrer historien.
Det er deilig å se varmen, dybden og kontrastene i den fantastiske stop motion-animasjonen, som tidvis er ekstremt detaljert, men som andre ganger har noen helt bevisste «low-fi»-kvaliteter som på finurlig vis passer bedre enn om det hadde vært stop motion av Kubo-eller Coraline-kvalitet, eller prikkfri data-animasjon a la Pixar.
Det kler Wes Andersons univers å være fargerikt og sprudlende, men samtidig litt møkkete og rufsete.
Sorgfullt og illevarslende
Det ligger noen mørke drag over dette manuset, skrevet av Wes Anderson selv, sammen med sine gamle samarbeidspartnere Jason Schwartzman og Roman Coppola, samt japanske Kunichi Nomura.
Her finner man elementer som samhold, tilhørighet, kjærlighet og savn, samtidig som menneskenes behandling av hundene kan sees i kontekst av samtidens forskjellsbehandling av ulike grupper, oss-og-dem-holdningen som eksisterer i enkelte lag av samfunnet, og hvordan noen har ekstreme ideer om å løse det de anser som problemer.
Det er noe sorgfullt og illevarslende over hovedtrekkene i handlingen, selv om mange av de enkelte situasjonene er genuint morsomme. Dette er på mange måter en trist fabel, men den har et positivt syn på hva man kan oppnå i samlet flokk. Alt dette gir Isle of Dogs en dypere mening utover alt man har å glede seg over på overflaten.
Anmeldelse: Black Panther er original nok til å fortjene sin plass i Marvel-rekka
Isle of Dogs er en formfullendt film som imponerer med sin skarpe stil, sitt intelligente vidd, sin overbevisende visualitet og – ikke minst – skuespillernes avlevering av velskrevne replikker.
Her hører vi nemlig stemmer fra blant andre Bryan Cranston, Edward Norton, Scarlett Johansson, Greta Gerwig, Jeff Goldblum og Bill Murray. De løfter historien ved å treffe en humoristisk tone som samtidig ivaretar historiens alvorlige preg.
Wes Anderson har laget en film som både underholder og maner til ettertanke, samtidig som den er en mesterlig oppvisning i stop-motion-animasjonens evne til å formidle menneskelige tanker og følelser på en helt annerledes måte enn virkelig film.
Isle of Dogs er en pelskledd fornøyelse!
(Isle of Dogs er åpningsfilm på filmfestivalen i Berlin. Norgespremiere: 27. april 2018)
