Let the Sunshine In er på papiret en romantisk komedie, men den fremstiller kjærligheten mer realistisk enn romantisk, og humoren må leses mellom linjene. Filmen fremstår for meg mer som et oppgjør med romantiske komediers fascinasjon av ideen om «den rette».
Det er en fortelling om en enslig middelaldrende kunstner, som navigerer seg gjennom et stadig vanskeligere datingliv.
Varianter av den samme ulykkelige historien gjentar seg gang på gang på lerretet, mens hovedpersonen Isabelle jakter på den store kjærligheten. Fantastiske skuespillerprestasjoner, spesielt fra Juliette Binoche i rollen som Isabelle, gjør at den dialogtunge filmen aldri blir kjedelig.
En overraskende og forfriskende slutt gjør at man forlater kinosalen med et underlig smil om munnen. Til tross for at handlingen ikke egentlig er særlig oppløftende, klarer filmen likevel å geleide inn litt solskinn helt på tampen.
Midtlivsdating
Filmen følger Isabelle – en skilt, middelaldrende kunstner, som jakter på den store kjærligheten og lykken hun tror følger med den. Men vi har ikke før blitt introdusert for Isabelle før vi introduseres for påfallende problemer ved måten hun går frem på.
Publikum blir kastet inn i handlingen midt i en nesten komisk uromantisk hyrdestund. Det er ikke mye lidenskap å spore i Isabelles ansikt, i det den uspiselige og gifte bankmannen Vincent kun lykkes med å tilfredsstille seg selv.
Selv om Vincent er det mest åpenbart gale valget av potensiell kjæreste, er han også symptomatisk for Isabelles valg av mann. Alle er utilgjengelige på en eller annen måte.
Isabelles stadig mer desperate jakt etter et levedyktig forhold blir også preget av hennes egen evne til å sabotere for egen lykke med nesten kirurgisk presisjon.
Hun er en godt voksen dame, og med alderen virker det som hun både har blitt mer desperat og mer kresen. Samtidig bor det en naivitet i henne, som vekselvis fungerer som en av hennes største styrker og et rent handicap. Kombinasjonen av disse tingene er ikke heldig for Isabelle, og gjør jakten mer utfordrende. Men også mer interessant for oss som ser på.
Episodisk dramaturgi
Enkelte dialogsekvenser er filmet i en eller svært få takninger, som setter rolletolkningen til Binoche på utstilling. Og for en rolletolkning det er. Hun sjonglerer det sårbare, det sympatiske, det naive og det det kyniske i figuren på en fabelaktig måte.
En minneverdig innsats får vi også fra Xavier Beauvois, som bankmannen Vincent, hovedsakelig fordi han er en såpass komplett drittsekk. Gerard Depardieu er også plutselig med, noe som er minneverdig i seg selv.
Filmen tar kun for seg kjærlighetslivet til Isabell. De andre aspektene i livet hennes forblir i skyggene. Vi finner ut at hun har en datter og at hun er billedkunstner, men både datteren og hennes profesjonelle liv som kunstner forblir i skyggene.
Dette merkes på dramaturgien. Filmen føles som delt opp i små og store episoder. Vi blir kastet inn og ut av Isabelles møter med forskjellige menn, uten å helt vite hvor vi er i tid og rom. Det gir oss muligheten til å føle litt på kaoset som åpenbart eksisterer i Isabelles hode, men gjør det også litt vanskelig å henge helt med i svingene til tider.
Jeg kunne tenke meg å utforske andre deler av livet til Isabelle. I lengden begynner jeg å miste litt interessen i datinglivet hennes, spesielt når hun aktivt jobber mot dets suksess. Det er heller ikke alle av Isabelles beilere som er like interessante, og jeg kunne heller tenke meg å bli litt bedre kjent med andre deler av personligheten hennes.
Hva er en romantisk komedie?
Sex, kunst, eksistensielle spørsmål og Gerard Depardieu – Let the Sunshine In er en ekstremt fransk film. Den er til tider en halv pariserloff unna å være det jeg liker å kalle «altfor for fransk» – et begrep jeg har brukt siden min tid på filmvitenskaplinja – men den holder for det meste beina på landjorda.
Enkelte dialogsekvenser blir i overkant tåkete, og det er krevende å føle at det alltid ligger noe mellom linjene. Jeg sliter noen ganger med å helt forstå hva folk egentlig snakker om, men kanskje først og fremst hvorfor de snakker om det.
Som helhet liker jeg likevel filmen. Den føles som en fransk kommentar til de vanligste stereotypene i romantiske komedier. Scenene som er romantiske, er skikkelig romantiske. De fleste er likevel mer ubehagelige. Litt som i virkeligheten. Filmen spør om «drømmemannen» eller «den rette» egentlig eksisterer – et svært betimelig spørsmål, spør du meg.
Romantikken er flyktig, og humoren er godt skjult. Man må legge godviljen til for å kalle dette en romantisk komedie. Jeg vil karakterisere Let the Sunshine In mer som en knapt romantisk tragikomedie – noe som etter min mening er mer interessant.
