Lucky er en hjertevarm og lett filosoferende film full av stil, kul country og god prat.
Harry Dean Stanton bruker sin 90 år gamle kropp og sitt anselige skuespillertalent til å skape en ru og kledelig tverr ateist som får mye å tenke på da han plutselig faller om på kjøkkenet en dag, og skjønner at døden kanskje ikke er så langt unna.
Filmens alvor ligger i livets uunngåelige slutt, dødsangsten og utfordringene med å måtte være klar i toppen i det legemet begynner å svikte. Og filmens poetiske stil og mange åpne landskap gir god plass til ettertanke. Men regissør John Carroll Lynch (dette er skuespillerens regidebut) har nok treffende skråblikk og kjærlighet for den gamle mann til at Lucky ikke blir dvelende i tunge tanker. Dette er en ganske munter reise mellom kaktuser, morgengymnastikk og barvisdom.
ANMELDELSE: Black Panther – Original nok til å fortjene sin egen plass i Marvel-rekka
Et skarpt sinn i en svinnende kropp
Lucky bor alene. Han står opp alene. Gjør sine yogaøvelser, røyker sine sigaretter og drikker det faste melkeglasset. Kryssordet løses på dineren og kveldens Bloody Maria drikkes blant venner på hans faste barkrakk.
En morgen faller han om. Legen kan ikke gi annen forklaring enn «du er gammel». Og gjennom Luckys bestemte og ateistiske livsanskuelse følger vi en mann som må gå noen runder med seg selv og omgivelsene for å fordøye en av livets mest brutale beskjeder.
Det inkluderer både mørke og lyse stunder. Og måten regissør John Carroll Lynch lar Stantons 90-år gamle kropp, med nesehår, flekker og fullvokste grevinneheng, være et sentralt element i denne fortellingen, er både et uvanlig og et glimrende grep. Skuespillerens kropp gir en tilstedeværelse som gjør at relasjonen vi får til Lucky kjennes ekte og ærlig. Det er en kropp som punkterer fiksjonen.
Men dette er ikke en film som kun handler om Lucky. Samtaler om oppfatningen vår av realisme og sannhet, erfaringer fra 2. verdenskrig, en landskilpadde på rømmen og kledelige stikk til advokater og reklamebransjen gir filmen en rik klangbunn. Og med skuespillere som David Lynch, Barry Shabaka Henley og Beth Grant som pratepartnere, så blir det en fryd å følge den poengterte dialogen.
Et fantastisk punktum for en stor skuespiller
Helt siden jeg så Wim Wenders vondvakre Paris, Texas har jeg vært fascinert av Harry Dean Stanton. Han er en skuespiller som kan fortelle det meste med stillhet, og som har countryartistens (han var jo det også) talent for å formidle store og gjerne vemodige historier med oppriktighet, knapphet og en smittende ro.
I Lucky får han et punktum på filmkarrieren som er få skuespillere forunt. Filmens reise mot døden får naturlig nok ekstra kraft av det faktum at det dette ble en av de aller siste rollene Stanton gjorde før han selv døde i fjor høst.
Filmen bruker også mye av Stantons eget liv i rollefiguren Lucky. Både personlighet, holdninger og bakgrunn – blant annet hans erfaringer som kokk under 2. verdenskrig. Det er med på å knytte sterke bånd mellom de to, og det gir et ekstra lag til filmopplevelsen.
Skuespiller og rollefigur deler også en begeistring for sangen. Og kledelig nok er det musikken som driver fram noen av filmens både mest vemodige og mest lykkelige øyeblikk. Den spede gamle kroppen som krøller seg opp i sengen satt til tonene av Johnny Cashs versjon av Will Oldhams I See a Darkness er så ærlig og avkledd som et menneske blir på film. Og i den andre enden av skalaen så er det lenge siden klumpen i halsen min har vært så tjukk av glede som da Stanton tar en ung gutts bursdagsfeiring til et overraskende klimaks med en rørende vakker framføring av Volver Volver.
Lucky har kinopremiere 23. februar.
