Molly’s game er en fengende gamblinghistorie fra virkeligheten som til tider svinger seg lekkert av sted i overdådig pokerluksus – ført stødig over gulvet av regissør Aaron Sorkins (A Few Good Men, The West Wing, The Social Network) talent for drivende god dialog.
Jessica Chastain er sympatisk og akkurat passe farlig i rollen som Molly Bloom, og en del av hennes samtaler med motspiller Idris Elba gir fengslende scener.
Eimen av de lyssky sidene av amerikansk pengespill gjennomsyrer filmen i både estetikk og handling. Og historien blir ekstra saftig ved at en ganske enkelt kan lete frem noen av de pokerspillende kjendisene som filmen refererer til, men som er anonymisert på lerretet.
ANMELDELSE: Norske byggeklosser – treffer noe tidløst
Fra kulekjøring til kortstokk
Etter en streng barndom, hvor en overambisiøs far (Kevin Costner) presser sin talentfulle datter til fantastiske prestasjoner i kuleløypa, endres plutselig livet til Molly Bloom.
En skade stopper hennes OL-drøm. Hun flytter hjemmefra, utsetter jusstudiene, og snubler inn i jobben som vertinne for et eksklusivt pokerlag i LA.
Klientene er både kjente og rike, og etter hvert som Molly lærer seg alt om både kortspillet og hva rike folk trenger for å trives underveis, så forlater hun sin kjipe sjef, booker noen dyre hotellsuiter og starter opp sin egen pokerbedrift.
Basert på selvbiografien til den virkelige Molly Bloom, Molly’s Game: From Hollywood’s Elite to Wall Street’s Billionaire Boys Club, My High-Stakes Adventure in the World of Underground Poker, er dette en film som tar oss med inn i en lukket verden av spillegale rikfolk, kyniske kjendiser og russisk mafia. Alt lekkert iscenesatt mellom dekadente pokerbord, svimlende pengesummer og flotte antrekk.
Men filmen forlater aldri sin hovedperson. Sorkin bruker rettssaken mot Molly Bloom som utgangspunkt for historien. Og gjennom hennes fortellerstemme og dialogen med advokaten Charlie Jaffey (Idris Elba), får vi fortalt hennes historie i flere lange tilbakeblikk.
Den struktureringen lar Sorkin pare opp sine eminente skuespillere i intime settinger, og både Idris Elba, Kevin Costner og Michael Cera leverer tette og munnrappe scener i samspill med Jessica Chastain.
ANMELDELSE: Black Panther – Original nok til å fortjene sin egen plass i Marvel-rekka
En erkeamerikansk historie
Det er en erkeamerikansk «til topps og ned igjen»-historie Aaron Sorkin har tatt tak i sin debutfilm som regissør. Hvor den amerikanske drømmen ligger som en moralsk buffer i det vi ser filmens heltinne blande egoisme, narkotikamisbruk og vinningskriminalitet med teft, hardt arbeid og samvittighetsfull prinsippfasthet.
I Blooms historie er det masse kult og saftig å fortelle, men i Sorkins adapsjon blir det noe konstruert og litt tamt over historien når den knekkes opp og dyttes inn i en lettbent flettverksfortelling.
Utfordringene ved å legge opp pokerprinsessens historie som en kjapp spenningsfilm – som låner mye fra Heist-sjangerens sans for detaljer og overraskende tilbakeblikk – er at historien ikke har nok kraft, vendepunkt og poeng til å få maksimalt ut av den formen.
Virkeligheten overgår ikke helt fantasien i Mollys historie. Dette er ikke en fortelling som skyter fart rundt hver sving. Og da blir det en del langdryge og litt flate perioder i en film som varer i 140 minutter.
Molly’s Game er likevel en underholdende film, og selvfølgelig en særlig anbefaling til de som har stor kjærlighet til pokerbordet.
