Regissør Arild Østin Ommundsen tar oss igjen med til Stavangers mørke baksider. Now It’s Dark er en atmosfærisk, stemningsfull og nesten David Lynch-aktig film med en handling som foregår i grenselandet mellom drøm og virkelighet (filmens tittel er lånt fra en sangtekst i Twin Peaks. EDIT: David Lynch brukte uttrykket «now it’s dark», som mange har kommentert, først i filmen Blue Velvet fra 1986).
Noen av hovedpersonens mange tilfeldige møter med ulike figurer kan av og til føles overflødige, men Silje Salomonsens sterke hovedrolle, det ambisiøse filmspråket og Thomas Dybdahls suggererende musikk gjør Now It’s Dark til et stilsikkert drama som formidler en uro og ubalanse som trekker publikum stadig lenger inn i marerittet.
Gatelangs i Stavanger sentrum
Filmen starter med et sitat fra Lewis Carrolls Alice i Eventyrland: «I’m afraid I can’t explain myself, sir. Because I am not myself, you see?» Boka kan også spottes i filmen, og gir en ledetråd til hvordan historien og hovedfiguren kan tolkes.
Lene (Silje Salmonsen) er en slags Alice som dykker ned i kaninhullet og tilbringer en evig natt gående gatelangs i Stavanger sentrum. Hennes møter med venner, bekjente og fremmede gir etter hvert inntrykk av at noe har skjedd med Lene som forklarer hvorfor hun vandrer.
Anmeldelse: Game Night er best når humoren får være mørk
Man befinner seg i et univers der virkelighetsoppfatningen er delt. Lenes bilde av sammenhenger og bekjentskaper viser seg å ikke stemme helt overens med andres.
Det kan virke som om flere av hendelsene foregår i hennes eget forvirrede hode. Lene sier selv til en av de hun møter at hun tror det rabler for henne.
Silje Salomonsens gode spill vitner om en figur ute av balanse. Noe har gått feil, men Østin Ommundsens manus holder klokelig tilbake, slik at publikum selv må forsøke å legge puslespillbitene sammen til et helhetlig bilde.
Skjebner som gjør inntrykk
Salomonsen bærer hele filmen på sine skuldre i en gjennomført hovedrolle som imponerer. Utstyrt med et av landets mest kameravennlige ansikt, uttrykker hun en innestengt smerte i Lene som bryter ut ved flere anledninger, uten at rollen hverken overdrives eller overspilles.
Hun spilte også en sterk hovedrolle i Østin Ommundsens forrige film, Eventyrland, og har vært med i hans tidligere filmer Mongoland, Monstertorsdag og Rottenetter. Man skulle tro at hennes talent kunne vært utnyttet av flere filmskapere enn ektemannen. Sist hun spilte i en annens spillefilm var i Jens Liens Jonny Vang, og det var helt tilbake i 2003.
Anmeldelse: The Shape of Water er en uimotståelig kjærlighetserklæring til filmmediet
Now It’s Dark utspilles mot et slitent Stavanger i oljedepresjon. Bybildet ser kjent ut, men likevel annerledes, som i et alternativt univers. Her utforskes menneskeskjebner som gjør inntrykk, spesielt Lenes vandring gjennom natten, forårsaket av minner fra ulykkelige omstendigheter.
Noen av scenene kan tilsynelatende være resultat av at Arild Østin Ommundsen har forsøkt å presse inn så mange gamle venner som mulig, som Pia Tjelta, Kristoffer Joner, Vegar Hoel, Egil Birkeland, Andreas Cappelen, Reidar Ewing og Marko Kanic.
Ikke alle virker like relevante underveis. Men samlet, forteller de den samme historien. Den om jenta som har havnet på et fremmed sted.
Alice i Eventyrland kalles «drømmelitteratur». Now It’s Dark er en mørk, bisarr og surrealistisk drømmefilm som griper emosjonelt og pirrer nysgjerrigheten.
