Fantastiske rollefigurer, grove politiske løgner og et stykke fengslende pressehistorie. Det svinger virkelig av Steven Spielbergs engasjerende dramatisering av begivenhetene som førte til at The Washington Post valgte å trykke de hemmeligstemplede Pentagon-papirene sommeren 1971.
Meryl Streep og Tom Hanks er strålende i hovedrollene. Sarah Paulson, Matthew Rhys og Bob Odenkirk leder an i et imponerende godt sammenskrudd birollegalleri. Og komponist John Williams treffer den elegante avslutningstonen perfekt.
The Post er basert på hendelser som står som en bauta i amerikansk ytringsfrihetshistorie og som et åpent og skamfullt sår for flere av USAs presidenter. Men i Steven Spielbergs regi har filmen også fått et feministisk driv og en dagsaktuell klangbunn som gjør filmen til mer enn bare en fengende historietime.
ANMELDELSE: Spotlight – Engasjerende og dramatisk Oscar-vinner
Historiske øyeblikk for ytringsfriheten
Et krigsanslag fra Vietnams jungel, satt til gitarriffene til Creedence Clearwater Revival, setter ansikt til historien som følger.
Amerikanske presidenter hadde i en årrekke ledet det amerikanske folket bak lyset når det gjaldt krigen i Vietnam, og en hemmeligstemplet rapport bestilt av tidligere forsvarsminister Robert McNamara redegjorde for hva befolkningen og kongressen ikke hadde fått vite.
En lekkasje til The New York Times fører til at publikum får et glimt av rapporten. Men før alle de alvorlige avsløringene kommer på trykk, får Nixon-administrasjonen satt inn et forbud mot å trykke opplysningene fra rapporten. Begrunnelsen er «nasjonal sikkerhet», og The New York Times føyer seg.
Men The Washington Post får etter hvert også tilgang på dokumentene. Flere journalister, og redaktør Ben Bradlee (Tom Hanks), er krystallklar på at papirene må publiseres. Avisens eier, enken Kay Graham (Meryl Streep), må ta den meget vanskelige, og potensielt straffbare, avgjørelsen om å etterkomme domstolen eller stå opp for ytringsfrihetens prinsipper.
Dette er noen av, men slett ikke alle konfliktlinjene som gjør The Post til et fyrverkeri av velskrevet dialog, rørende heltemot, konspiratoriske dekkoperasjoner og et knippe nevemagneter i dress som mener både kvinnelige ledere og sannheten kan være skadelig for «good business».
ANMELDELSE: Black Panther – Fortjener sin plass i Marvel-rekka
Spielberg på sitt dramaunderholdende beste
Det har kommet kritikk for at heltebildet i The Post gir liten ære og plass til The New York Times som var først ute med saken. Og jeg har forståelse for den innvendingen. Men til tross for en slik prioritering, så har Steven Spielberg laget en historisk film som både gir innsikt og byr på topp spenningsunderholdning.
Tidskoloritten er like stemningsskapende på Washingtons dyreste restauranter som mellom pappeskene på rotete motellsenger. Miljøskildringene fra avisredaksjonen er detaljerte og heftige. Og de drivende samtalene som gir dybde, kontekst og dagsaktualitet til historien er plassert akkurat perfekt som oppspill til filmens stadige små vendepunkt. Filmens bånd til dagens polariserte forhold mellom toppolitikere og presse i USA er relativt subtile, men gir ekstra vekt til filmens tydelige budskap om viktigheten av pressens frie rolle som vaktbikkje.
Manuskriptet til Liz Hannah, Josh Singer (Spotlight, The West Wing) er fult av rike nyanser og komplekse konflikter. Og selv om veldig mange vet hvordan det ender, så er det en fryd å følge fortellingens mange helter, motstandere og finter på veien.
The Post tar for seg en viktig brikke i forholdet mellom pressen og USAs politiske ledelse på starten av 70-tallet. Publiseringen var med på å snu den amerikanske opinionen når det gjaldt USAs krig i Vietnam, og startet for alvor en feide mellom Nixon-administrasjonen og The Washington Post som eskalerte ytterligere under Watergate-skandalen noen år senere – noe Spielberg fletter inn ved å legge til en kul sluttscene som låner stil fra superheltsjangeren.
For dem som er interessert i å sette The Post inn i ytterligere kontekst anbefales det å lade opp til filmen med den grundige dokumentarserien Vietnam, som ligger ute på NRKs nettsider. Og til dessert etter kinoturen, anbefales den eminente politiske thrilleren All the President’s Men (1976) med Dustin Hoffman og Robert Redford, som plukker opp tråden der The Post runder av.
